§ 9-6. Radioutstyr – generelle bestemmelser

(1) Med unntak av bestemmelsen i § 9-9 fjerde ledd, skal ethvert fartøy være utstyrt med:

1. En VHF-radioinstallasjon som kan sende og motta:

1. DSC på frekvensen 156,525 MHz (kanal 70). Det skal være mulig å igangsette sendingen av nødalarm på kanal 70 fra den plassen hvor fartøyet vanligvis blir navigert fra, og 2. radiotelefoni på frekvensene 156,300 MHz (kanal 6), 156,650 MHz (kanal 13) og 156,800 MHz (kanal 16).

1. En radioinstallasjon som kan opprettholde en kontinuerlig DSC-vakt på VHF-kanal 70, som kan være atskilt fra, eller kombinert med, den som er fastsatt i nr. 1 bokstav a.
2. Lokaliseringsinnretning til søk og redningsarbeid (AIS- eller radar-SART) når fartøyet har sertifikat for fartsområde kystfiske eller større, eller når fartøyet har en lengde (L) på 24 meter eller mer.

SART skal være:

1. lett tilgjengelig og 2. kan være en av de som kreves i § 7-14 for redningsfarkoster.[^4]

1. En mottaker som kan motta internasjonal NAVTEX-kringkasting dersom fartøyet opererer i områder hvor en internasjonal NAVTEX-tjeneste er tilgjengelig. For fartøy med lengde (L) mindre enn 24 meter med sertifikat for fartsområde kystfiske eller mindre kreves det ikke en slik mottaker dersom fartøyet på annen måte kan ivareta samme sikkerhetsfunksjon ved å innhente relevante vær- og navigasjonsvarsler gjennom VHF kystradio, offentlig elektronisk system eller annen offentlig kringkasting.[^4]
2. Radioutstyr for mottak av maritim sikkerhetsinformasjon fra Inmarsats utvidede gruppeoppkallssystem (EGC) dersom fartøyet opererer i et område som er dekket av Inmarsat, men hvor en internasjonal NAVTEX-tjeneste ikke er tilgjengelig. Imidlertid kan fartøy som opererer kun i områder hvor sikkerhetsinformasjon via HF-radioteleks er tilgjengelig, og som har utstyr som kan motta denne tjenesten, fritas fra dette kravet.
3. En satelittnødradiopeiler (satellitt EPIRB) når fartøyet har sertifikat for fartsområde kystfiske eller større eller når fartøyet har en lengde (L) på 24 meter eller mer, som skal

1. kunne sende en nødalarm via polarbanesatelittjenesten i 406 MHz-båndet, 2. være installert på et lett tilgjengelig sted, 3. være lett å frigjøre manuelt og kunne bæres av én person til en redningsfarkost, 4. kunne frigjøres og flyte opp dersom fartøyet synker og aktiveres automatisk når den kommer i overflatestilling, og 5. kunne aktiveres manuelt.

Fartøy som utelukkende opererer i radiodekningsområde A1 kan erstatte dette kravet med nødradiopeilesenderen som kreves i § 9-7 tredje ledd.[^4]

(2) Satellittnødradiopeilesenderen (satellitt EPIRB) som nevnt i første ledd nr. 6 ovenfor, skal plasseres på en slik måte at bestemmelsen i bokstav d alltid kan oppfylles.[^1] Dersom bestemmelsene i nr. 6 bokstavene a til e ikke fullt ut kan oppfylles av en og samme satellittnødradiopeilesender,[^2] kan Sjøfartsdirektoratet kreve en ekstra nødradiopeilesender, som kan være av manuell type.[^3]

Endret ved forskrifter 27 sep 2002 nr. 1087, 24 des 2020 nr. 3264 (i kraft 1 jan 2021).

1 Nødradiopeilesenderen skal plasseres slik at den ikke fanges av fartøyets skrog eller overbygning, i tilfelle fartøyet skulle synke.

2 Bratt/loddrett montert leider anses ikke som tilfredsstillende tilgang i en nødsituasjon. Tilgangen må i tillegg være slik at det ikke er fare for liv og helse når nødradiopeilesenderen må slås på manuelt, eller bringes av én person til en redningsfarkost.

3 Se også bestemmelsen i § 7-14 tredje ledd nr. 2.

4 Endret ved forskrift 27 sep 2002 nr. 1087; For eksisterende fartøy med lengde (L) på 24 meter og derover men under 45 meter (L) vil endringene tre i kraft 1. januar 2004. For eksisterende fartøy med største lengde på 15 meter og derover men under 24 meter lengde (L) vil endringene tre i kraft 1. januar 2005.