Forskrift om prøvetaking og analysemetoder for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer som brukes i dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon

§ 1. Gjennomføring av forordning (EU) 2021/808

EØS-avtalen vedlegg I kap. 1, del 7.2. nr. 14 (forordning (EU) 2021/808 som endret ved forordning (EU) 2021/810, forordning (EU) 2024/2052 og forordning (EU) 2026/731) om analysemetoders ytelse for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer som brukes i dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon og om tolking av resultater, samt om metodene som skal brukes til prøvetaking, og om oppheving av vedtak 2002/657/EF og 98/179/EF gjelder som forskrift med de tilpasningene som følger av vedlegg I, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

Endret ved forskrifter 16 juni 2025 nr. 1337, 13 juli 2026 nr. 1728.

§ 2. Tilsyn og vedtak

Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak, jf. matloven § 23, for å oppnå etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskriften. Mattilsynet kan også fatte enkeltvedtak i henhold til matloven § 24 til § 26.

§ 3. Straff

Overtredelse av bestemmelser gitt i denne forskriften, eller av enkeltvedtak som er gitt med hjemmel i denne forskriften, er straffbart i henhold til matloven § 28.

§ 4. Dispensasjon

Mattilsynet kan i særskilte tilfelle dispensere fra bestemmelsene i denne forskriften, forutsatt at det ikke vil stride mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen.

§ 5. Ikrafttredelse

Denne forskriften trer i kraft straks.

Samtidig oppheves § 13a i forskrift 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessig trygge næringsmidler.

Forordninger

For å gjøre det lettere å finne frem til ordlyden i de forordningene som blir gjennomført, gjengir vi dem i dette avsnittet. Teksten nedenfor er kun til informasjon, og er ikke en del av forskriften.

Konsolidert forordning (EU) 2021/808

Endret ved forskrifter 16 juni 2025 nr. 1337, 13 juli 2026 nr. 1728.

Nedenfor gjengis til informasjon norsk oversettelse av forordning (EU) 2021/808. Dette er grunnrettsakten. Grunnrettsakten er endret ved forordning (EU) 2021/810, (EU) 2024/2052 og forordning (EU) 2026/731. Alle endringer i grunnrettsakten er innarbeidet nedenfor.

►B Forordning (EU) 2021/808

som endret ved

• ►M1 Forordning (EU) 2021/810
• ►M2 Forordning (EU) 2024/2052
• ►M3 Forordning (EU) 2025/127 (rettelser i andre språkversjoner av forordning (EU) 2021/808, tatt inn i EØS-avtaleverket men gjennomføres ikke i norsk rett i forskrift.)
• ►M4 Forordning (EU) 2026/731.

KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2021/808

av 22. mars 2021 om analysemetoders ytelse for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer som brukes i dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon og om tolking av resultater, samt om metodene som skal brukes til prøvetaking, og om oppheving av vedtak 2002/657/EF og 98/179/EF

EUROPAKOMMISJONEN HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte,

under henvisning til europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/625 av 15. mars 2017 om offentlig kontroll og annen offentlig virksomhet som gjennomføres for å sikre anvendelsen av næringsmiddel- og fôrvareregelverket samt regler for dyrs helse og velferd, plantehelse og plantevernmidler, om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 999/2001, (EF) nr. 396/2005, (EF) nr. 1069/2009, (EF) nr. 1107/2009, (EU) nr. 1151/2012, (EU) nr. 652/2014, (EU) 2016/429 og (EU) 2016/2031, rådsforordning (EF) nr. 1/2005 og (EF) nr. 1099/2009 samt rådsdirektiv 98/58/EF, 1999/74/EF, 2007/43/EF, 2008/119/EF og 2008/120/EF og om oppheving av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 854/2004 og (EF) nr. 882/2004, rådsdirektiv 89/608/EØF, 89/662/EØF, 90/425/EØF, 91/496/EØF, 96/23/EF, 96/93/EF og 97/78/EF og rådsvedtak 92/438/EØF (forordningen om offentlig kontroll)[^1], særlig artikkel 34 nr. 6, og

ut fra følgende betraktninger:

1. I forordning (EU) 2017/625 er det fastsatt regler for gjennomføring av offentlig kontroll og andre offentlige tiltak som vedkommende myndigheter i medlemsstatene gjennomfører for å verifisere at Unionens regelverk overholdes, blant annet på området næringsmiddeltrygghet i alle ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon. Den inneholder særlige regler for offentlig kontroll av stoffer hvis bruk kan føre til restmengder i næringsmidler og fôr, og fastsetter generelle krav til metodene for prøvetaking samt for laboratorieanalyser og laboratorieundersøkelser ved offentlig kontroll og annen offentlig virksomhet.
2. Kommisjonsvedtak 2002/657/EF[^2] fastsetter krav til analysemetoders ytelse og tolking av resultater av analyser av visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter, og kommisjonsvedtak 98/EF 179/EF[^3] fastsetter nærmere regler for offisiell prøvetaking for overvåking av visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter. Begge vedtak ble gjort på grunnlag av rådsdirektiv 96/23/EF[^4], som ble opphevet ved forordning (EU) 2017/625. På bakgrunn av ny vitenskapelig utvikling bør disse reglene ajourføres og innarbeides i rammen for offentlig kontroll fastsatt i forordning (EU) 2017/625.
3. I samsvar med artikkel 1 nr. 2 i vedtak 2002/657/EF får det nevnte vedtaket ikke anvendelse på stoffer som det er fastsatt mer spesifikke regler for i annet unionsregelverk. Disse stoffene er mykotoksiner i næringsmidler, dioksiner og dioksinlignende polyklorerte bifenyler (PCB) i næringsmidler og bly, kadmium, kvikksølv og benzo(a)pyren i næringsmidler. Mykotoksiner i næringsmidler skal oppfylle kravene fastsatt ved kommisjonsforordning (EF) nr. 401/2006[^5] om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder for offentlig kontroll av innholdet av mykotoksiner i næringsmidler. Når det gjelder dioksiner og dioksinlignende PCB, gjelder kommisjonsforordning (EU) 2017/644[^6] om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder for kontroll av innholdet av dioksiner, dioksinlignende PCB og ikke-dioksinlignende PCB i visse næringsmidler. Bestemmelser om prøvetaking og analyse med hensyn til offentlig kontroll av bly, kadmium, kvikksølv og benzo(a)pyren i næringsmidler er fastsatt i kommisjonsforordning (EF) nr. 333/2007[^7].
4. Av klarhetshensyn og av hensyn til rettssikkerheten bør bestemmelsene om prøvetaking og analyse av farmakologisk virksomme stoffer slås sammen i én rettsakt, som gjelder mykotoksiner, dioksiner, dioksinlignende PCB, bly, kadmium, kvikksølv og benzo(a)pyren i næringsmidler.
5. Vedtak 98/179/EF og 2002/657/EF bør derfor oppheves og erstattes av denne forordningen.
6. I samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003[^8] kan koksidiostatika og histomonostatika brukes som tilsetningsstoffer i fôrvarer, og kommisjonsforordning (EF) nr. 152/2009[^9] om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder for offentlig kontroll av fôrvarer får derfor anvendelse på analyser av innholdet av disse stoffene i fôrvarer. Denne forordningen bør imidlertid gjelde dersom fôrvarer analyseres som del av oppfølgingstiltak for å undersøke kilden til positive prøver ved tilfeller av mistanke om eller fastslått manglende overholdelse av Unionens regler som gjelder for bruken eller restmengder av farmakologisk virksomme stoffer som er godkjent i veterinærpreparater eller som tilsetningsstoffer i fôrvarer, eller av Unionens regler som gjelder for bruken eller restmengder av forbudte eller ikke-tillatte farmakologisk virksomme stoffer.
7. For å sikre kontinuitet i gjennomføringen av offentlig kontroll og annen offentlig virksomhet med hensyn til restmengder av farmakologisk virksomme stoffer, og for å unngå at alle metodene må valideres på nytt samtidig, kan metoder som er blitt validert før datoen for denne forordningens ikrafttredelse fortsatt brukes i et begrenset tidsrom, med forbehold for kravene i vedlegg I nr. 2 og 3 til vedtak 2002/657/EF. Medlemsstatene bør derfor gis tilstrekkelig tid til å anvende kravene fastsatt i denne forordningen, på alle analysemetoder.
8. Tiltakene fastsatt i denne forordningen er i samsvar med uttalelse fra Den faste komité for planter, dyr, næringsmidler og fôr.

1 EUT L 95 av 7.4.2017, s. 1.

2 Kommisjonsvedtak 2002/657/EF av 14. august 2002 om gjennomføring av rådsdirektiv 96/23/EF med hensyn til analysemetoders ytelse og tolking av resultater (EFT L 221 av 17.8.2002, s. 8).

3 Kommisjonsvedtak 98/179/EF av 23. februar 1998 om fastsettelse av nærmere regler for offisiell prøvetaking for overvåking av visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter (EFT L 65 av 5.3.1998, s. 31).

4 Rådsdirektiv 96/23/EF av 29. april 1996 om kontrolltiltak som skal iverksettes med hensyn til visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter, og om oppheving av direktiv 85/358/EØF og 86/469/EØF samt vedtak 89/187/EØF og 91/664/EØF (EFT L 125 av 23.5.1996, s. 10).

5 Kommisjonsforordning (EF) nr. 401/2006 av 23. februar 2006 om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder for offentlig kontroll av innholdet av mykotoksiner i næringsmidler (EUT L 70 av 9.3.2006, s. 12).

6 Kommisjonsforordning (EU) 2017/644 av 5. april 2017 om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder for kontroll av innholdet av dioksiner, dioksinlignende PCB og ikke-dioksinlignende PCB i visse næringsmidler, og om oppheving av forordning (EU) nr. 589/2014 (EUT L 92 av 6.4.2017, s. 9).

7 Kommisjonsforordning (EF) nr. 333/2007 av 28. mars 2007 om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder for offentlig kontroll av innholdet av sporstoffer og forurensende stoffer fra foredlingen i næringsmidler (EUT L 88 av 29.3.2007, s. 29).

8 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1831/2003 av 22. september 2003 om tilsetningsstoffer i fôrvarer (EUT L 268 av 18.10.2003, s. 29).

9 Kommisjonsforordning (EF) nr. 152/2009 av 27. januar 2009 om fastsettelse av metoder for prøvetaking og analyse i forbindelse med offentlig kontroll av fôrvarer (EUT L 54 av 26.2.2009, s. 1).

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

►M2

Artikkel 1. Formål og virkeområde

Denne forordningen fastsetter regler for analysemetodene som skal brukes ved prøvetaking og laboratorieanalyser for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer innenfor rammen av nasjonale planer som definert i artikkel 3 i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2022/1646[^*]. Den fastsetter også regler for tolkingen av analyseresultater fra disse laboratorieanalysene.

Denne forordningen får også anvendelse på offentlig kontroll med henblikk på å verifisere at kravene som gjelder for forekomsten av restmengder av farmakologisk virksomme stoffer, overholdes.

* Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2022/1646 av 23. september 2022 om ensartede praktiske ordninger for gjennomføringen av offentlige kontroller av bruken av farmakologisk virksomme stoffer som er godkjent som legemidler til dyr eller som tilsetningsstoffer i fôr, og av forbudte eller ikke-godkjente farmakologisk virksomme stoffer og restmengder av disse, om spesifikt innhold i flerårige nasjonale kontrollplaner og om særlige ordninger for utarbeiding av disse (EUT L 248 av 26.9.2022, s. 32, ELI: http://data.europa.eu/eli/reg_impl/2022/1646/oj).

◄M2

Artikkel 2. Definisjoner

I denne forordningen skal definisjonene i artikkel 2 i delegert kommisjonsforordning (EU) 2019/2090[^10], i kommisjonsforordning (EU) 2019/1871[^11], i artikkel 2 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 470/2009[^12] og i rådsforordning (EØF) nr. 315/93[^13] gjelde.

Videre menes med

1. «absolutt gjenfinning» utbyttet av siste trinn i en analysemetode for en analytt dividert med analyttmengden i den opprinnelige prøven, uttrykt i prosent,
2. «nøyaktighet» graden av samsvar mellom et prøvingsresultat og den aksepterte sanne referanseverdien, bestemt ved å anslå riktighet og presisjon[^14],
3. «alfa (α)-feil» sannsynligheten for at den analyserte prøven oppfyller kravene, selv om resultatet av målingen viser det motsatte,
4. «analytt» den bestanddelen i et system som skal analyseres,
5. «godkjent stoff» et farmakologisk virksomt stoff som er godkjent for bruk til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/82/EF[^15],
6. «beta (β)-feil» sannsynligheten for at den analyserte prøven egentlig ikke oppfyller kravene, selv om resultatet av målingen viser det motsatte,
7. «skjevhet» forskjellen mellom et estimert prøvingsresultat og den aksepterte referanseverdien,
8. «kalibreringsstandard» en sporbar referanse for målinger som representerer mengden av det aktuelle stoffet på en måte som knytter verdien til et referansegrunnlag,
9. «sertifisert referansemateriale» (CRM) et referansemateriale som er ledsaget av dokumentasjon utstedt av et organ med delegerte oppgaver, og som gir en eller flere angitte egenskapsverdier med tilhørende usikkerhet og sporbarhet ved hjelp av gyldige framgangsmåter[^16],
10. «kokromatografi» en teknikk der et ukjent stoff påføres et kromatografisk underlag sammen med en eller flere kjente forbindelser, idet det forventes at den relative atferden til de ukjente og kjente stoffene vil bidra til å identifisere det ukjente stoffet,
11. «metodeprøving» analyse av samme prøve(r) ved hjelp av samme metode for å bestemme metodens ytelsesegenskaper i ulike laboratorier, der undersøkelsen gjør det mulig å beregne tilfeldige målefeil og skjevheter i laboratoriet for den metoden som brukes,
12. «bekreftelsesmetode» en metode som gir fullstendige eller utfyllende opplysninger, slik at stoffene kan identifiseres entydig og om nødvendig mengdebestemmes på en av følgende måter:

1. Ved øvre grenseverdi for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer. 2. Ved referanseverdiene for tiltak (RPA) for forbudte eller ikke-tillatte stoffer som det er fastsatt en referanseverdi for tiltak for. 3. Ved en konsentrasjon som er så lav som det med rimelighet er mulig å oppnå, for et forbudt eller ikke-godkjent stoff som det ikke er fastsatt noen referanseverdi for tiltak for.

1. «dekningsfaktor (k)» et tall som uttrykker det ønskede konfidensnivået og er knyttet til den utvidede måleusikkerheten,
2. «beslutningsgrense for bekreftelse (CCα)» den grensen ved og over hvilken det med en feilsannsynlighet på α kan fastslås at en prøve er positiv (ikke oppfyller kravene), der verdien 1 – α er statistisk sikkerhet i prosent for at den tillatte grensen er overskredet,
3. «påvisningsevne ved screening (CCß)» den minste mengden av et stoff som med en feilsannsynlighet på ß kan påvises, identifiseres og/eller mengdebestemmes i en prøve:

1. Når det gjelder forbudte eller ikke-tillatte farmakologisk virksomme stoffer, er CCβ den laveste konsentrasjonen der en metode med en statistisk sikkerhet på 1 – β kan påvise eller mengdebestemme prøver som inneholder restmengder av forbudte eller ikke-tillatte stoffer. 2. For godkjente stoffer er CCβ den konsentrasjonen der metoden kan påvise konsentrasjoner under den tillatte grensen med en statistisk sikkerhet på 1 – β.

1. «prøvemateriale med tilsetning» en prøve som er tilsatt en kjent mengde av analytten som skal påvises eller mengdebestemmes,
2. «laboratoriesammenligning» organisering, utførelse og vurdering av analyser av samme prøve(r) foretatt av to eller flere laboratorier i samsvar med på forhånd fastsatte vilkår for å bestemme den analytiske yteevnen, enten som en metodeprøving eller en egnethetsprøving,
3. «intern standard (IS)» et stoff som ikke inngår i prøven, og som har fysisk-kjemiske egenskaper som i størst mulig grad tilsvarer egenskapene til analytten som skal identifiseres eller mengdebestemmes,
4. «det aktuelle nivået» den konsentrasjonen av stoff eller analytt i en prøve som er av betydning for å fastslå om den er i samsvar med regelverket når det gjelder

1. øvre grenseverdier for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer, i samsvar med kommisjonsforordning (EF) nr. 124/2009[^17] og kommisjonsforordning (EU) 37/2010[^18], 2. referanseverdier for tiltak for forbudte eller ikke-tillatte stoffer, som det er fastsatt en referanseverdi for tiltak for i samsvar med forordning (EU) 2019/1871, 3. en konsentrasjon som er så lav som det i analytisk sammenheng er mulig å oppnå for forbudte eller ikke-godkjente stoffer som det ikke er fastsatt noen referanseverdi for tiltak for,

1. «laveste kalibrerte nivå» (LCL) den laveste konsentrasjonen som målesystemet er kalibrert for,
2. «matrise» det materialet som det tas en prøve av,
3. «matrisevirkning» forskjellen i analytisk respons mellom en standard oppløst i løsemiddelet og en matrisetilpasset standard, enten uten korreksjon ved bruk av en intern standard eller med korreksjon ved bruk av en intern standard,
4. «matrisetilpasset standard» en blindprøve (dvs. en analyttfri matrise) som analytten tilsettes i en rekke konsentrasjoner etter bearbeiding av prøven,
5. «matrisetilsatt standard» en blindprøve (dvs. en analyttfri matrise) som analytten tilsettes i en rekke konsentrasjoner før løsemiddelekstraksjon og behandling av prøver,
6. «målestørrelsen» den bestemte størrelsen som skal måles,
7. «måleusikkerhet» en ikke-negativ parameter tilknyttet måleresultatet, som karakteriserer spredningen av verdier som med rimelighet kan knyttes til målestørrelsen, basert på informasjonen som benyttes,
8. «ytelseskriterier» krav som stilles til en ytelsesegenskap og som kan legges til grunn for å bedømme om analysemetoden er egnet til den tiltenkte bruken og gir pålitelige resultater,
9. «presisjon» graden av samsvar mellom uavhengige prøvingsresultater oppnådd under bestemte forhold, uttrykt som standardavviket eller variasjonskoeffisienten for prøvingsresultatene,
10. «kvalitativ metode» en analysemetode for å oppdage eller identifisere et stoff eller en gruppe av stoffer på grunnlag av kjemiske, biologiske eller fysiske egenskaper,
11. «kvantitativ metode» en analysemetode for å bestemme mengden eller massefraksjonen av et stoff slik at den kan uttrykkes som en tallverdi i egnede enheter,
12. «gjenfinning» den utbyttekorrigerte mengden av en analytt dividert med den mengden analytt som er tilsatt i matriseprøven, uttrykt i prosent,
13. «gjenfinningskorreksjon» bruk av interne standarder, bruk av en matrisekalibreringskurve samt bruk av en korreksjonsfaktor for gjenfinning, og en kombinasjon av disse metodene,
14. «referansemateriale» et materiale som er tilstrekkelig homogent og stabilt med hensyn til én eller flere nærmere angitte egenskaper, og som er fastslått å være egnet for den tiltenkte bruken i en måleprosess eller ved undersøkelse av nominelle egenskaper[^19],
15. «relativ matrisevirkning» forskjellen i analytisk respons mellom en standard oppløst i løsemiddelet og en matrisetilpasset standard med korreksjon ved bruk av en intern standard,
16. «repeterbarhet» presisjon under forhold der det oppnås uavhengige prøvingsresultater med den samme metoden på identiske forsøksgjenstander ved det samme laboratoriet av den samme personen med det samme utstyret innenfor korte tidsintervaller,

►M2

1. «reproduserbarhet»: presisjon under forhold der prøvingsresultatene oppnås med den samme metoden på identiske forsøksgjenstander ved forskjellige laboratorier av forskjellige operatører med ulikt utstyr[^*] ◄M2
2. «robusthet» en analysemetodes følsomhet for endringer av forsøksvilkårene som metoden kan anvendes under slik den er eller med små spesifiserte justeringer,
3. «screeningmetode» en metode som brukes for å undersøke et stoff eller en stoffgruppe på det aktuelle nivået,
4. «screeningmålkonsentrasjon» (STC) den konsentrasjonen som er lavere enn eller lik CCβ, og der en screeningmåling kategoriserer prøven som potensielt positiv («screening positiv») og utløser en bekreftende prøving,
5. «selektivitet» en metodes evne til å skille analytten som måles, fra andre stoffer,
6. «undersøkelse foretatt ved ett laboratorium» eller «intern validering» en analytisk undersøkelse som utføres ved ett enkelt laboratorium, og der det benyttes én metode for å analysere identisk eller ulikt prøvemateriale under ulike forhold over tidsintervaller med begrunnet varighet,
7. «standardtilsetning» en framgangsmåte der én del av en prøve analyseres i uendret tilstand, og de andre analyseporsjonene tilsettes kjente mengder av standardanalytten før de analyseres,
8. «standardanalytt» en analytt med kjent og sertifisert innhold og renhet, som skal brukes som referanse i analysen,
9. «stoff» materiale med konstant sammensetning som kjennetegnes av enhetene det består av og av visse fysiske egenskaper,
10. «analyseporsjon» den mengde materiale som tas fra prøven som analyseres eller undersøkes,
11. «riktighet» graden av samsvar mellom gjennomsnittsverdien fra en lang rekke prøvingsresultater, og en akseptert referanseverdi,

►M2

1. «enheter»: enhetene beskrevet i ISO 80000-1:2022[^**]​ og rådsdirektiv 80/181/EØF[^***] ◄M2
2. «validering» påvisning ved undersøkelse og framskaffelse av faktiske beviser for at de særlige kravene for en bestemt tiltenkt bruk overholdes[^23], gjennom undersøkelse foretatt ved ett laboratorium eller flere laboratorier,
3. «intern reproduserbarhet» eller «intermediær presisjon/intern reproduserbarhet» målepresisjon under en rekke interne vilkår i et bestemt laboratorium.

10 Delegert kommisjonsforordning (EU) 2019/2090 av 19. juni 2019 om utfylling av europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/625 med hensyn til tilfeller av mistanke om eller fastslått manglende overholdelse av Unionens regler som gjelder for bruken eller restmengder av farmakologisk virksomme stoffer som er godkjent i veterinærpreparater eller som tilsetningsstoffer i fôrvarer, eller av Unionens regler som gjelder for bruken eller restmengder av forbudte eller ikke-tillatte farmakologisk virksomme stoffer (EUT L 317 av 9.12.2019, s. 28).

11 Kommisjonsforordning (EU) 2019/1871 av 7. november 2019 om referanseverdier for tiltak for ikke-tillatte farmakologisk virksomme stoffer i næringsmidler av animalsk opprinnelse og om oppheving av vedtak 2005/34/EF (EUT L 289 av 8.11.2019, s. 41).

12 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 470/2009 av 6. mai 2009 om framgangsmåter i Fellesskapet for å fastsette grenseverdier for restmengder av farmakologisk virksomme stoffer i næringsmidler av animalsk opprinnelse, om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 2377/90 og om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/82/EF og europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 726/2004 (EUT L 152 av 16.6.2009, s. 11).

13 Rådsforordning (EØF) nr. 315/93 av 8. februar 1993 om fastsettelse av fremgangsmåter i Fellesskapet i forbindelse med forurensende stoffer i næringsmidler (EFT L 37 av 13.2.1993, s. 1).

14 ISO 3534-1:2006 Statistikk – Terminologi og symboler – Del 1: Generelle statistiske termer og termer brukt i sannsynlighetsberegning (kapittel 1).

15 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/82/EF av 6. november 2001 om innføring av et fellesskapsregelverk for veterinærpreparater (EFT L 311 av 28.11.2001, s. 1).

16 JCGM 200:2008, International vocabulary of metrology – Basic and general concepts and associated terms (VIM), Third Edition 2008: https://www.iso.org/sites/JCGM/VIM-JCGM200.htm (Chapter 5 Measurement standards (Etalons)).

17 Kommisjonsforordning (EF) nr. 124/2009 av 10. februar 2009 om fastsettelse av grenseverdier for forekomst av koksidiostatika eller histomonostatika i næringsmidler som følge av uunngåelig overføring av disse stoffene til fôr til dyr utenfor målgruppen (EUT L 40 av 11.2.2009, s. 7).

18 Kommisjonsforordning (EU) nr. 37/2010 av 22. desember 2009 om farmakologisk virksomme stoffer og deres klassifisering med hensyn til grenseverdier for restmengder i næringsmidler av animalsk opprinnelse (EUT L 15 av 20.1.2010, s. 1).

19 Codex Alimentarius-kommisjonen, De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk/Verdens helseorganisasjon, retningslinjer for analytisk terminologi (CAC/GL 72-2009).

23 ISO/IEC 17025:2017 Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse (kapittel 3).

* ►M2 ISO 5725-1:2023 Accuracy (trueness and precision) of measurement methods and results – Part 1: General principles and definitions (Chapter 3).

** ISO 80000-1:2022 Størrelser og enheter – Del 1: Generelt.

*** Rådsdirektiv 80/181/EØF av 20. desember 1979 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om målenheter og om opphevelse av direktiv 71/354/EØF (EFT L 39 av 15.2.1980, s. 40, ELI: http://data.europa.eu/eli/dir/1980/181/oj). ◄M2

Artikkel 3. Analysemetoder

Medlemsstatene skal sikre at prøver som tas i samsvar med artikkel 34 i forordning (EU) 2017/625, analyseres med metoder som tilfredsstiller følgende krav:

1. De er dokumentert i prøvingsinstruksjoner, fortrinnsvis i samsvar med vedleggene til ISO 78-2:1999 Chemistry-Layouts for standards – Part 2: Methods of chemical analysis[^24].
2. De oppfyller ytelseskriteriene og andre krav til analysemetoder som er fastsatt i kapittel I i vedlegg I til denne forordningen.
3. De er validert i samsvar med kravene fastsatt i kapittel 2 og 4 i vedlegg I til denne forordningen.
4. De gjør det mulig å håndheve referanseverdiene for tiltak fastsatt i forordning (EU) 2019/1871, identifisere forekomsten av forbudte og ikke-tillatte stoffer og håndhevingen av høyeste tillatte innhold som er fastsatt på grunnlag av forordning (EØF) nr. 315/93 og forordning (EF) nr. 124/2009 og øvre grenseverdier for restmengder som er fastsatt på grunnlag av forordning (EF) nr. 1831/2003 og (EF) nr. 470/2009.

►M2 Når det under valideringen er observert avvik fra kriteriene fastsatt i tabell 1 og 2 i vedlegg I, skal innvirkningen av disse avvikene på resultatet av valideringen analyseres på en dokumentert sporbar måte. ◄M2

24 ISO 78-2: 1999 Chemistry – Layouts for standards – Part 2: Methods of chemical analysis (Annexes).

Artikkel 4. Kvalitetskontroll

Medlemsstatene skal sikre kvaliteten på resultatene av analyser som utføres i henhold til forordning (EU) 2017/625, særlig ved å overvåke prøvings- eller kalibreringsresultater i samsvar med ISO/IEC 17025:2017: Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse og med kravene til kvalitetskontroll ved rutineanalyser som fastsatt i kapittel 3 i vedlegg I til denne forordningen.

Artikkel 5. Tolking av resultatene

1. Resultatet av en analyse skal anses ikke å oppfylle kravene dersom det er lik med eller høyere enn beslutningsgrensen for bekreftelse (CCα).

2. For godkjente stoffer som det er fastsatt en grenseverdi for restmengder eller et høyeste tillatte innhold for, skal beslutningsgrensen for bekreftelse (CCα) være den konsentrasjonen ved og over hvilken det med en statistisk sikkerhet på tallverdien 1 – α er kan avgjøres at den tillatte grensen er overskredet.

3. For ikke-tillatte eller forbudte stoffer, eller for godkjente stoffer som det ikke er fastsatt en grenseverdi for restmengder eller et høyeste tillatte innhold for, skal beslutningsgrensen for bekreftelse (CCα) være den laveste konsentrasjonen der forekomsten av en bestemt analytt kan fastslås med en statistisk sikkerhet på tallverdien 1 – α.

4. For ikke-tillatte eller forbudte farmakologisk aktive stoffer skal α-feilen være høyst 1 %. For alle andre stoffer skal α-feilen være høyst 5 %.

►M4

Artikkel 6. Prøvetakingsmetoder

Medlemsstatene skal sikre at prøver tas, håndteres og merkes i samsvar med de detaljerte prøvetakingsmetodene som er fastsatt i vedlegg II til denne forordningen.

Prøvetaking av fôr skal gjennomføres i samsvar med metodene fastsatt i vedlegg I til kommisjonsforordning (EF) nr. 152/2009[^*] og i punkt 5, 6 og 7 i vedlegg II til denne forordningen.

* Kommisjonsforordning (EF) nr. 152/2009 av 27. januar 2009 om fastsettelse av metoder for prøvetaking og analyse ved offentlig kontroll av fôr (EUT L 54, 26.2.2009, s. 1, ELI: https://data.europa.eu/eli/reg/2009/152/oj).

◄M4

►M1

Artikkel 7. Oppheving og overgangstiltak

Vedtak 2002/657/EF og 98/179/EF oppheves med virkning fra ikrafttredelsesdatoen for denne forordningen.

►M4 Fram til 31. desember 2027 skal imidlertid kravene fastsatt i punkt 2 og 3 i vedlegg I til vedtak 2002/657/EF fortsatt gjelde for metoder som er validert før ikrafttredelsesdatoen for denne forordningen. ◄M4

►M2 ◄M2

◄M1

Artikkel 8. Ikrafttredelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel 22. mars 2021.

VEDLEGG I

KAPITTEL 1

YTELSESKRITERIER OG ANDRE KRAV TIL ANALYSEMETODER

1.1.Krav til screeningmetoder

1.1.1.Kategorier av egnede screeningmetoder

Kvalitative, semikvantitative eller kvantitative metoder skal brukes som egnede screeningmetoder.

1.1.2.Krav til biologiske, biokjemiske eller fysikalsk-kjemiske screeningmetoder

For forbudte eller ikke-tillatte stoffer skal CCβ være så lav som det med rimelighet er mulig å oppnå, og under alle omstendigheter lavere enn referanseverdien for tiltak for stoffer som det er fastsatt slike referanseverdier for i henhold til forordning (EU) 2019/1871.

For godkjente farmakologisk virksomme stoffer skal CCβ være lavere enn grenseverdien for restmengder eller det høyeste tillatte innholdet.

Analysemetoder skal bare brukes til screening dersom det kan godtgjøres på en dokumentert sporbar måte at de er validerte og har en frekvens av falske negative resultater som er mindre enn eller lik 5 % (ß-feil). Dersom det er mistanke om et positivt resultat, skal dette resultatet bekreftes ved hjelp av en bekreftelsesmetode.

Kvantitative screeningmetoder som brukes både til screening og bekreftelse, skal oppfylle samme krav til nøyaktighet, område og presisjon som beskrevet i 1.2.2.1 og 1.2.2.2.

1.2.Krav til bekreftelsesmetoder

►M2

1.2.1.Generelle krav til bekreftelsesmetoder

For forbudte eller ikke-tillatte stoffer skal CCα være så lav som det med rimelighet er mulig å oppnå. For forbudte eller ikke-tillatte stoffer som det er fastsatt referanseverdier for tiltak for i henhold til forordning (EU) 2019/1871, skal CCα være lavere enn eller lik referanseverdien for tiltak.

For tillatte stoffer skal CCα være høyere enn, men så nær grenseverdien for restmengder eller det høyeste tillatte innholdet som mulig.

Analysemetoder skal brukes til bekreftelse bare dersom det kan godtgjøres på en dokumentert sporbar måte at de er validert og har en frekvens av falske positive resultater (α-feil) som er mindre enn eller lik 1 % for forbudte eller ikke-tillatte stoffer, eller som er mindre enn eller lik 5 % for tillatte stoffer.

Bekreftelsesmetodene skal gi opplysninger om analyttens strukturelle kjemiske sammensetning. Bekreftelsesmetoder som er basert utelukkende på kromatografisk analyse og ikke omfatter påvisning ved spektrometri, egner seg derfor ikke som eneste bekreftelsesmetode for forbudte eller ikke-tillatte farmakologisk virksomme stoffer. Dersom massespektrometri ikke er egnet for tillatte stoffer, kan det benyttes andre metoder, som HPLC-DAD og HPLC-FLD eller en kombinasjon av disse.

Dersom bekreftelsesmetoden krever det, skal en egnet intern standard tilsettes til analyseprøven ved begynnelsen av ekstraksjonen. Avhengig av hva som er tilgjengelig, skal det benyttes enten analytter merket med en stabil isotop, som er særlig egnet til massespektrometri, eller analoge forbindelser som er nært strukturelt beslektet med analytten.

1.2.1a.Spesifikk bruk av kokromatografi dersom det ikke finnes noen intern standard

Dersom det ikke er mulig å benytte en egnet intern standard, skal identifikasjonen av analytten fortrinnsvis bekreftes ved kokromatografi[^*]. I så fall skal det oppnås bare én topp, der økningen i topphøyde (eller areal) tilsvarer mengden av tilsatt analytt. Dersom dette ikke er praktisk mulig, skal det benyttes matrisetilpassede eller matrisetilsatte standarder.

* Kokromatografi er en metode der prøveekstraktet som skal analyseres, deles i to før kromatograferingen. Den ene delen kromatograferes i uendret tilstand. I den andre delen tilsettes den standardanalytten som skal måles. Deretter kromatograferes også denne blandingen. Mengden av tilsatt standardanalytt skal være tilnærmet lik den antatte mengden analytt i ekstraktet. Kokromatografi brukes for å forbedre identifiseringen av en analytt ved bruk av kromatografimetoder, særlig når det ikke kan brukes en passende intern standard. ◄M2

1.2.2.Generelle ytelseskriterier for bekreftelsesmetoder

1.2.2.1.

Riktighet ved gjenfinning

Ved gjentatte analyser av et sertifisert referansemateriale skal avviket mellom den gjennomsnittlige massefraksjonen som er bestemt ved forsøk og korrigert for gjenfinning, og den sertifiserte verdien, være i samsvar med intervallene for minste riktighet som er oppført i tabell 1.

Tabell 1 Minstekrav til riktighet i kvantitative metoder

Når det ikke finnes noe sertifisert referansemateriale, kan målingenes riktighet vurderes på andre måter, for eksempel ved bruk av materialer med fastsatte verdier fra undersøkelser foretatt ved flere laboratorier, eller ved tilsetting av kjente mengder av analytten(e) til en blindprøve.

1.2.2.2.

Presisjon

Variasjonskoeffisienten (CV) ved gjentatt analyse av et referansemateriale eller et materiale tilsatt analytt under interne reproduserbarhetsvilkår skal ikke overstige nivået beregnet ved hjelp av Horwitz’ ligning, Ligningen er:

$$CV=2^{(1-0,5 \log C)}$$

der C er massefraksjonen uttrykt som en potens av 10 (f.eks. 1 mg/g = 10–3). For massefraksjoner under 120 µg/kg gir Horwitz' ligning uakseptabelt høye verdier. Den høyeste tillatte variasjonskoeffisienten skal derfor ikke overstige verdiene angitt i tabell 2.

Tabell 2 Akseptabel variasjonskoeffisient

* Tallet for CV (%) er veiledende og bør være så lavt som rimelig mulig.

►M2

For analyser som foretas under repeterbarhetsvilkår, skal variasjonskoeffisienten under repeterbarhetsvilkår normalt være lavere enn to tredeler av verdiene i tabell 2 og skal være lik eller lavere enn variasjonskoeffisienten under reproduserbarhetsvilkår. ◄M2

►M2

1.2.3.Krav til kromatografisk separasjon

1.2.3.1.Minste akseptable retensjonstid

Ved væskekromatografi (LC) eller gasskromatografi (GC) skal minste akseptable retensjonstid for analytten(e) som undersøkes, være to ganger retensjonstiden som tilsvarer kolonnens dødvolum.

1.2.3.2.Retensjonstid for analytten i ekstraktet

Retensjonstiden for analytten i ekstraktet skal samsvare med retensjonstiden for kalibreringsstandarden, en matrisetilpasset standard eller en matrisetilsatt standard med en toleranse på ± 0,1 minutt. Ved hurtigkromatografi, der retensjonstiden er under 2 minutter, kan et avvik på under 5 % av retensjonstiden godtas.

1.2.3.3.Retensjonstid ved bruk av intern standard

Dersom det brukes en intern standard, må forholdet mellom analyttens kromatografiske retensjonstid og den interne standardens retensjonstid, det vil si analyttens relative retensjonstid, tilsvare den for kalibreringsstandarden, den matrisetilpassede standarden eller den matrisetilsatte standarden med et avvik på høyst 0,5 % for gasskromatografi og 1 % for væskekromatografi, validert fra den datoen denne forordningen trer i kraft. ◄M2

1.2.4.Spesifikke ytelseskriterier for massespektrometri

1.2.4.1.

Massespektrometrisk påvisning

Massespektrometrisk påvisning skal utføres ved hjelp av noen av følgende alternativer:

1. Registrering av hele massespekteret (fullt skann, FS).
2. Måling av utvalgte ioner (Selected Ion Monitoring, SIM).
3. Sekvensielle massespektrometri-teknikker (MSn) som f.eks. måling av utvalgte reaksjoner (Selected Reaction Monitoring, SRM).
4. En kombinasjon av massespektrometri (MS) eller sekvensiell massespektrometri (MSn) med egnede ioniseringsmetoder.

Både massespektrometri med lav oppløsning (LRMS, ved enhetsmasseoppløsning) og massespektrometri med høy oppløsning (HRMS), herunder f.eks. dobbeltfokuserende sektor-, Time of Flight- (TOF) og Orbitrap-instrumenter, er hensiktsmessige.

For å bekrefte identiteten til en analytt ved massespektrometri med høy oppløsning (HRMS) skal masseavviket for alle diagnostiske ioner være under 5 ppm (eller dersom m/z < 200, under 1 mDa). På grunnlag av dette bør det velges en effektiv oppløsning som er egnet for formålet, og oppløsningen skal normalt være høyere enn 10 000 for hele masseområdet ved 10 % av topphøydene eller 20 000 ved full bredde i halv topphøyde (FWHM).

Når massespektrometrisk bestemmelse utføres ved registrering av hele massespektre (både LRMS og HRMS), er bare diagnostiske ioner med en relativ intensitet på mer enn 10 % i referansespektrumet til kalibreringsstandarden, den matrisetilpassede eller matrisetilsatte standarden egnet. Diagnostiske ioner skal omfatte molekylionet (dersom det forekommer med en intensitet på ≥ 10 % av basistoppen) og karakteristiske fragmenter eller datterioner.

Valg av morion: Når massespektrometrisk bestemmelse utføres ved fragmentering etter valg av morion, foretas valg av morion ved en oppløsning som minst tilsvarer enhetsmasseoppløsning. Det valgte morionet skal være molekylionet, karakteristiske addukter av molekylionet, karakteristiske datterioner eller ett av deres isotopioner. Dersom valget av morion har et masseutvalgsvindu på mer enn én dalton (f.eks. ved datauavhengig oppsamling, Data Independent Acquisition), anses teknikken som en bekreftende fullskann-analyse.

Fragmenter og datterioner: Det valgte fragmentet eller de utvalgte datterionene skal være et diagnostisk fragment for den målte analytten/det målte produktet. Ikke-selektive overganger (f.eks. tropyliumkationet eller vanntap) skal utelates når det er mulig. Forekomsten av diagnostiske ioner skal bestemmes ut fra topparealet eller topphøyden til de integrerte ekstraherte ionekromatogrammene. Dette gjelder også når fullskann-målinger brukes til identifisering. Signal/støy-forholdet (S/N) for alle diagnostiske ioner skal være større enn eller lik 3:1.

Relativ intensitet: De diagnostiske ionenes relative intensitet (ioneforholdet) uttrykkes i prosent av intensiteten til det hyppigst forekommende ionet eller overgangsproduktet. Ioneforholdet skal bestemmes ved å sammenligne spektrene eller ved å integrere signalene fra sporene av den ekstraherte ionemassen. Ioneforholdet for analytten som skal bekreftes, skal tilsvare de som gjelder for matrisetilpassede standarder, matrisetilsatte standarder eller standardløsninger ved sammenlignbare konsentrasjoner, målt under samme forhold, innenfor ± 40 % av det relative avviket.

For alle massespektrometriske analyser skal minst ett ioneforhold bestemmes. Dette skal helst være ioner fra én og samme skanning, men ionene kan også stamme fra forskjellige skanninger i samme injeksjon (dvs. fullt skann og fragmenteringsskanning).

1.2.4.2.

Identifikasjon

Et system av identifikasjonspunkter skal brukes til å velge egnede innsamlingsmåter og vurderingskriterier. For å bekrefte identiteten til stoffer i en matrise som det er fastsatt en grenseverdi for restmengder for (godkjent bruk), kreves det minst fire identifikasjonspunkter. For ikke-godkjente eller forbudte stoffer kreves det fem identifikasjonspunkter. Ett punkt kan komme fra den kromatografiske separasjonen. Tabell 3 viser hvor mange identifikasjonspunkter hver av teknikkene gir. For å oppfylle kravene til identifikasjonspunktene som kreves for bekreftelse, kan det tilføyes identifikasjonspunkter som er oppnådd ved bruk av forskjellige teknikker.

1. Alle massespektrometriske analyser skal kombineres med en separasjonsteknikk som har tilstrekkelig separasjonseffekt og tilstrekkelig selektivitet til den aktuelle bruken. Egnede separasjonsteknikker er blant annet væske- og gasskromatografi, kapillærelektroforese (CE) og superkritisk væskekromatografi (SFC). For en analytt som inneholder en isobar- eller isomerforbindelse, må retensjonstiden være akseptabel (dvs. ± 0,5 % ved GC og ± 1 % ved LC og SFC) for å kunne bekrefte analyttens identitet.
2. Høyst tre separate teknikker kan kombineres for å oppnå det minste antallet identifikasjonspunkter som kreves.
3. Ulike ionisasjonsmåter (f.eks. elektronionisasjon og kjemisk ionisasjon) anses som forskjellige teknikker.

Tabell 3 Identifikasjonspunkter per teknikk

| Teknikk | Identifikasjonspunkter | | --- | --- | | Atskillelse (modus GC, LC, SFC, CE) | 1 | | LR-MS-ion | 1 | | Valg av morion i masseområdet < ± 0,5 Da | 1 (indirekte) | | LR-MSn-datterion | 1,5 | | HR-MS-ion | 1,5 | | HR-MSn-datterion | 2,5 |

Tabell 4 Eksempler på antallet identifikasjonspunkter for forskjellige teknikker og kombinasjoner av disse (n = et heltall)

| Teknikk(er) | Separasjon | Antall ioner | Identifikasjons-<br>punkter | | --- | --- | --- | --- | | GC-MS (EI eller CI) | GC | n | 1 + n | | GC-MS (EI og CI) | GC | 2 (EI) + 2 (CI) | 1 + 4 = 5 | | GC-MS (EI eller CI) 2 derivater | GC | 2 (derivat A) + 2 (derivat B) | 1 + 4 = 5 | | LC-MS | LC | n (MS) | 1 + n | | GC- eller LC-MS/MS | GC eller LC | 1 morion + 2 datterioner | 1 + 1 + 2 × 1,5 = 5 | | GC- eller LC-MS/MS | GC eller LC | 2 morioner + 2 datterioner | 1 + 2 + 2 × 1,5 = 6 | | GC- eller LC-MS3 | GC eller LC | 1 morion + 1 MS2-datterion + 1 MS3-produkt | 1 + 1 + 1,5 + 1,5 = 5 | | GC- eller LC-HRMS | GC eller LC | n | 1 + n × 1,5 | | GC- eller LC-HRMS/MS | GC eller LC | 1 morion (< ± 0,5 Da-masseintervall) + 1 datterion | 1 + 1 + 2,5 = 4,5 | | GC- eller LC-HRMS og HRMS/MS | GC eller LC | 1 fullskann-ion + 1 HRMS-datterion[^a] | 1 + 1,5 + 2,5 = 5 | | GC- og LC-MS | GC og LC | 2 ioner (GCMS) + 1 ion (LCMS) | 1 + 1 + 2 + 1 + 1 = 6 |

a Det oppnås ikke ytterligere identifikasjonspunkt for valg av morion dersom dette morionet er det samme ionet (eller en addukt eller isotop) som HRMS-ionet som er konstatert i full skann.

1.2.5.Spesifikke ytelseskriterier for bestemmelse av en analytt ved hjelp av væskekromatografi med andre påvisningsteknikker enn massespektrometri

Bare for godkjente stoffer kan følgende teknikker brukes som alternativ til massespektrometerbaserte metoder, forutsatt at de relevante kriteriene for disse teknikkene er oppfylt:

1. Fullskannsspektrofotometri med dioderekkedetektor (DAD) ved bruk med HPLC.
2. Spektrofotometri med fluorescensdeteksjon (FLD) ved bruk med HPLC.

Væskekromatografi med UV/VIS-påvisning (én bølgelengde) er uegnet som eneste bekreftelsesmetode.

1.2.5.1.

Ytelseskriterier for fullskannsspektrofotometri med diodeoppstilling

Ytelseskriteriene for kromatografisk separasjon i kapittel 1.2.3 skal være oppfylt.

Den maksimale absorpsjonsbølgelengden i analyttens UV-spektrum skal være lik kalibreringsstandardens bølgelengde i matrise, innenfor en maksimumsmargin som bestemmes av oppløsningen i påvisningssystemet. Ved dioderekkedeteksjon ligger denne maksimumsmarginen vanligvis innenfor ± 2 nm. Analyttens spektrum over 220 nm skal ikke være visuelt forskjellig fra kalibreringsstandardens spektrum for de delene av de to spektrene som har en relativ absorbans større enn eller lik 10 %. Dette kriteriet er oppfylt når for det første de samme maksimumsverdiene foreligger og for det andre forskjellen mellom de to spektrene ikke på noe punkt er større enn 10 % av kalibreringsstandardens absorbans. Dersom det foretas datastøttet biblioteksøk og sammenligning, skal sammenligningen av spektraldataene for de offisielle prøvene med dataene for kalibreringsløsningen overstige en kritisk samsvarsfaktor. Denne faktoren skal bestemmes under valideringen for hver analytt på grunnlag av spektre som oppfyller kriteriene beskrevet ovenfor. Variasjon i spektrene som skyldes prøvematrisen og detektorens ytelse, skal kontrolleres.

1.2.5.2.

Ytelseskriterier for spektrofotometri med fluorescensdeteksjon

Ytelseskriteriene for kromatografisk separasjon i kapittel 1.2.3 skal være oppfylt.

Valget av eksitasjons- og emisjonsbølgelengder i kombinasjon med de kromatografiske vilkårene skal gjøres på en slik måte at virkningen av interfererende bestanddeler i blindprøveekstrakter minimeres. Det bør være minst 50 nanometer mellom eksitasjons- og emisjonsbølgelengden.

Det nærmeste toppmaksimumet i kromatogrammet skal være atskilt fra analytt-toppen med minst en hel toppbredde ved 10 % av analytt-toppens topphøyde.

Dette gjelder bare for molekyler med naturlig fluorescens og for molekyler med fluorescens som skyldes enten omdanning eller derivatisering.

KAPITTEL 2

VALIDERING

2.1.Ytelsesegenskaper som skal bestemmes for analysemetoder

Valideringen av metoden skal vise at analysemetoden oppfyller kriteriene for de relevante ytelsesegenskapene. Ulike kontrollformål krever ulike metodekategorier. I tabell 5 er det fastsatt hvilke ytelsesegenskaper som skal kontrolleres for de aktuelle metodene, og hver parameter forklares nærmere i dette kapittelet.

►M2

Tabell 5 Klassifisering av analysemetoder etter ytelsesegenskapene som skal bestemmes

2.2.Riktighet, repeterbarhet og intern reproduserbarhet

Denne delen inneholder eksempler på og referanser til framgangsmåter for validering. Andre framgangsmåter for å påvise at metoden oppfyller ytelseskriteriene kan brukes, forutsatt at opplysningene de gir har tilsvarende nivå og kvalitet.

►M2

2.2.1.Konvensjonell validering

Beregning av parametrene etter konvensjonelle metoder krever at det utføres flere enkeltforsøk (se tabell 5 i dette vedlegget). For store endringer må det verifiseres at ytelsesegenskapene fortsatt er gyldige. For metoder der det brukes flere analytter, kan flere analytter analyseres samtidig dersom eventuelle relevante interferenser er blitt utelukket. Mange ytelsesegenskaper kan bestemmes på en lignende måte. For å minske arbeidsmengden bør derfor forsøk i størst mulig grad kombineres (f.eks. repeterbarhet og intern reproduserbarhet med spesifisitet, analyse av blindprøver for å bestemme beslutningsgrensen for bekreftelse, og prøving for spesifisitet). ◄M2

2.2.1.1.

Riktighet på grunnlag av et sertifisert referansemateriale

Det er ønskelig å bestemme en analysemetodes riktighet ved hjelp av sertifisert referansemateriale. Framgangsmåten for dette er beskrevet i ISO 5725-4:1994[^26].

Et eksempel:

1. Analyser seks parallellprøver av det sertifiserte referansematerialet i samsvar med prøvingsinstruksjonene for metoden.
2. Bestem konsentrasjonen av analytten som forekommer i hver parallellprøve.
3. Beregn gjennomsnittet, standardavviket og variasjonskoeffisienten (%) for disse seks konsentrasjonene.
4. Beregn riktigheten ved å dividere den påviste gjennomsnittskonsentrasjonen med den sertifiserte verdien (målt som konsentrasjon) og multipliser med 100 for å uttrykke resultatet i prosent.

$$\text{Riktighet (%)} = \text{påvist gjennomsnittlig konsentrasjon korrigert for gjenfinning } \cdot 100 / \text{sertifisert verdi}$$

26 ISO 5725-4:2020 Accuracy (trueness and precision) of measurement methods and results – Part 4: Basic methods for the determination of the trueness of a standard measurement method (punkt 3).

2.2.1.2.

Riktighet på grunnlag av prøver med tilsetning

Dersom det ikke finnes noe sertifisert referansemateriale, skal metodens riktighet bestemmes ved forsøk med en blindmatrise med tilsetning, som et minimum etter følgende framgangsmåte:

1. For metoder som er validert fra datoen for denne forordningens ikrafttredelse, velg blindmateriale og tilsett en konsentrasjon på

►M2

1. 0,5[^**], 1,0 og 1,5 ganger referanseverdien for tiltak, eller ◄M2 2. 0,1[^28], 1,0 og 1,5 ganger øvre grenseverdi for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer, eller 3. 1,0, 2,0 og 3,0 ganger laveste kalibrerte nivå for ikke-godkjente stoffer (som det ikke er fastsatt referanseverdi for tiltak for).

1. På hvert nivå skal analysen utføres med seks parallellprøver.
2. Analyser prøvene.
3. Beregn konsentrasjonen som påvises i hver prøve.
4. Beregn riktigheten for hver prøve ved hjelp av ligningen nedenfor, og beregn deretter gjennomsnittlig riktighet og variasjonskoeffisient for de seks resultatene på hvert konsentrasjonsnivå.

$$\text{Riktighet (%)} = \text{påvist gjennomsnittlig konsentrasjon korrigert for gjenfinning } \cdot 100 / \text{tilsetningsnivå}$$

For metoder for godkjente stoffer som er validert før anvendelsesdatoen for denne forordningen, er det tilstrekkelig å bestemme metodens riktighet ved bruk av 6 delmengder med tilsetning ved 0,5, 1,0 og 1,5 ganger grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold.

28 Dersom det for et bestemt farmakologisk virksomt stoff ikke er rimelig mulig å validere en konsentrasjon på 0,1 ganger øvre grenseverdi, kan konsentrasjonen 0,1 ganger øvre grenseverdi erstattes med den laveste konsentrasjonen mellom 0,1 og 0,5 ganger øvre grenseverdi som med rimelighet kan oppnås.

** ►M2 Dersom det for et ikke-tillatt farmakologisk virksomt stoff ikke med rimelighet er mulig å validere en konsentrasjon på 0,5 ganger referanseverdien for tiltak (RPA), kan konsentrasjonen på 0,5 ganger referanseverdien for tiltak erstattes med den laveste konsentrasjonen mellom 0,5 og 1,0 ganger referanseverdien for tiltak som med rimelighet kan oppnås, eller med laveste kalibrerte nivå dersom den er lavere enn 0,5 ganger referanseverdien for tiltak. ◄M2

2.2.1.3.

Repeterbarhet

1. For metoder som er validert fra datoen for denne forordningens ikrafttredelse, skal det tilberedes et sett prøver med identiske blindmatriser av samme art. De skal tilsettes analytten til konsentrasjoner som tilsvarer

►M2

1. 0,5[^***], 1,0 og 1,5 ganger referanseverdien for tiltak, eller ◄M2 2. 0,1[^30], 1,0 og 1,5 ganger grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer, eller 3. 1,0, 2,0 og 3,0 ganger laveste kalibrerte nivå for ikke-godkjente eller forbudte stoffer dersom det ikke er fastsatt noen referanseverdi for tiltak.

1. På hvert nivå skal analysen utføres med minst seks parallellprøver.
2. Analyser prøvene.
3. Beregn konsentrasjonen som påvises i hver prøve.
4. Beregn gjennomsnittskonsentrasjonen, standardavviket og variasjonskoeffisienten (%) for prøvene med tilsetning.

►M2

1. Gjenta disse trinnene ved minst to andre anledninger for til sammen minst 18 parallellprøver per nivå. ◄M2
2. Beregn samlet middelkonsentrasjon, standardavvik (ved å beregne standardavviket i annen potens for de enkelte tilfellene og ta kvadratroten av dette) og variasjonskoeffisientene for prøvene med tilsetning.

For metoder for godkjente stoffer som er validert før datoen for ikrafttredelse av denne forordningen, er det tilstrekkelig å bestemme repeterbarheten ved bruk av matriser med tilsetning ved konsentrasjoner på 0,5, 1,0 og 1,5 ganger grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold.

Alternativt kan beregningen av repeterbarhet utføres i henhold til ISO 5725-2:2019[^31].

30 Dersom det for et bestemt farmakologisk virksomt stoff ikke er rimelig mulig å validere en konsentrasjon på 0,1 ganger øvre grenseverdi, kan konsentrasjonen 0,1 ganger øvre grenseverdi erstattes med den laveste konsentrasjonen mellom 0,1 og 0,5 ganger øvre grenseverdi som med rimelighet kan oppnås.

31 ISO 5725-2:2019 Accuracy (trueness and precision) of measurement methods and results – Part 2: Basic method for the determination of repeatability and reproducibility of a standard measurement method (punkt 3).

*** ►M2 Dersom det for et ikke-tillatt farmakologisk virksomt stoff ikke med rimelighet er mulig å validere en konsentrasjon på 0,5 ganger referanseverdien for tiltak (RPA), kan konsentrasjonen på 0,5 ganger referanseverdien for tiltak erstattes med den laveste konsentrasjonen mellom 0,5 og 1,0 ganger referanseverdien for tiltak som med rimelighet kan oppnås, eller med laveste kalibrerte nivå dersom den er lavere enn 0,5 ganger referanseverdien for tiltak. ◄M2

2.2.1.4.

Intern reproduserbarhet

1. Ved validering som er utført etter datoen for ikrafttredelse av denne forordningen, tilberedes et sett med prøver av spesifisert prøvemateriale (identiske eller forskjellige matriser), med tilsetning av analytten(e) til konsentrasjoner som tilsvarer

►M2

1. 0,5[^****], 1,0 og 1,5 ganger referanseverdien for tiltak, eller◄M2 2. 0,1[^33], 1,0 og 1,5 ganger grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer, eller 3. 1,0, 2,0 og 3,0 ganger laveste kalibrerte nivå for ikke-godkjente eller forbudte stoffer dersom det ikke er fastsatt noen referanseverdi for tiltak.

1. Utfør analysen ved hvert konsentrasjonsnivå med minst seks parallellprøver av blindmateriale.
2. Analyser prøvene.
3. Beregn konsentrasjonen som påvises i hver prøve.

►M2

1. Gjenta disse trinnene ved minst to andre anledninger (for til sammen minst 18 parallellprøver per nivå) med ulike partier av blindmateriale, ulike operatører og så mange forskjellige miljøforhold som mulig, f.eks. ulike reagenspartier, ulike løsemidler, ulike romtemperaturer, ulike instrumenter eller en variasjon av andre parametrer. ◄M2
2. Bestem gjennomsnittskonsentrasjonen, standardavviket og variasjonskoeffisienten (%) for prøvene med tilsetning.

For metoder for godkjente stoffer som er validert før datoen for ikrafttredelse av denne forordningen, er det tilstrekkelig å bestemme intern reproduserbarhet ved bruk av matriser med tilsetting ved konsentrasjoner på 0,5, 1,0 og 1,5 ganger grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold.

Alternativt kan beregningen av intern reproduserbarhet/intermediær presisjon utføres i samsvar med ISO 5725-2:2019, ISO 11843-1:1997[^34] og Codex CAC/GL 59-2006[^35].

33 Dersom det for et bestemt farmakologisk virksomt stoff ikke er rimelig mulig å validere en konsentrasjon på 0,1 ganger øvre grenseverdi, kan konsentrasjonen 0,1 ganger øvre grenseverdi erstattes med den laveste konsentrasjonen mellom 0,1 og 0,5 ganger øvre grenseverdi som med rimelighet kan oppnås.

34 ISO 11843-1:1997 Capability of detection – Part 1: Terms and definitions.

35 Codex Alimentarius-kommisjonen, De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk, Verdens helseorganisasjon, Guidelines on estimation of uncertainty of results (CAC/GL 59-2006).

**** ►M2 Dersom det for et ikke-tillatt farmakologisk virksomt stoff ikke med rimelighet er mulig å validere en konsentrasjon på 0,5 ganger referanseverdien for tiltak (RPA), kan konsentrasjonen på 0,5 ganger referanseverdien for tiltak erstattes med den laveste konsentrasjonen mellom 0,5 og 1,0 ganger referanseverdien for tiltak som med rimelighet kan oppnås, eller med laveste kalibrerte nivå dersom den er lavere enn 0,5 ganger referanseverdien for tiltak. ◄M2

2.2.2.Validering etter alternative modeller

Beregning av parametrene etter alternative modeller krever at det gjennomføres en forsøksplan. Forsøksplanen skal utformes ut fra hvor mange ulike arter og faktorer som skal undersøkes. Første trinn i framgangsmåten for validering vil derfor være en vurdering av prøvepopulasjonene som skal analyseres i laboratoriet i framtiden, for å kunne bestemme de viktigste artene og hvilke faktorer som kan påvirke måleresultatene. Den faktorbaserte tilnærmingen gjør det mulig å vurdere måleusikkerheten for testresultatene, som er oppnådd under forskjellige prøvebetingelser i et gitt laboratorium, f.eks. forskjellige laboranter, forskjellige instrumenter, forskjellige partier av reagenser, forskjellige matriser, forskjellige analysetider og -temperaturer. Deretter skal konsentrasjonsområdet velges på en måte som er tilpasset formålet i samsvar med øvre grenseverdi for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente stoffer, eller referanseverdien for tiltak (RPA) eller laveste kalibrerte nivå (LCL) for forbudte eller ikke-godkjente stoffer.

Den faktorbaserte tilnærmingen har som mål å fastsette pålitelige presisjonsdata og måledata gjennom samtidig kontrollert variasjon av de utvalgte faktorene. Den gjør det mulig å evaluere den kombinerte virkningen av faktorvirkninger og tilfeldige virkninger. Utformingen av forsøket gjør det mulig å undersøke forsøksmetodens robusthet[^36] og bestemme standardavviket for intern reproduserbarhet i ulike matriser.

Nedenfor gis et eksempel på en alternativ framgangsmåte med anvendelse av en ortogonal plan for utformingen av forsøket.

Inntil sju faktorer (støyfaktorer) kan undersøkes. Undersøkelsen er utformet slik at presisjon, riktighet (basert på prøver med tilsetning), følsomhet, måleusikkerhet og kritiske konsentrasjoner kan bestemmes samtidig ved gjennomføring av forsøksplanen.

Tabell 6 Eksempel på en ortogonal forsøksplan der sju faktorer (I–VII) varierer på to nivåer (A/B) i en valideringsundersøkelse med åtte kjøringer (kombinasjon av faktornivåer)

►M2

Metodens egenskaper skal beregnes som beskrevet av Jülicher et al.[^*****] eller ISO/TS 23471:2022[^******] ◄M2

36 Endringene i forsøksvilkårene som det vises til der, kan gjelde prøvematerialer, analytter, lagringsvilkår, miljømessige forhold og/eller forholdene prøvene tilberedes under. For alle forsøksvilkår som i praksis kan utsettes for variasjoner (f.eks. reagensenes stabilitet, prøvens sammensetning, pH, temperatur), skal alle variasjoner som kan påvirke resultatet av analysen oppgis.

***** ►M2 Jülicher, B., Gowik, P. og Uhlig, S. (1998) Assessment of detection methods in trace analysis by means of a statistically based in-house validation concept. Analyst, 123, 173.

****** ISO/TS 23471:2022 Experimental designs for evaluation of uncertainty – Use of factorial designs for determining uncertainty functions. ◄M2

2.2.3.Andre valideringsmåter

Andre framgangsmåter for å påvise at metoden oppfyller ytelseskriteriene for ytelsesegenskapene kan brukes, forutsatt at opplysningene de gir har tilsvarende nivå og kvalitet. Validering kan også utføres ved å gjennomføre en laboratoriesammenligning, for eksempel som definert i Codex Alimentarius, ISO eller IUPAC[^38], eller i samsvar med alternative metoder, for eksempel undersøkelse foretatt ved ett laboratorium eller intern validering[^39]. Dersom alternative framgangsmåter for validering anvendes, skal den underliggende modellen og strategien og de respektive forutsetningene, antagelsene og formlene angis i valideringsprotokollen, eller det skal i det minste gis henvisninger til hvor de er tilgjengelige.

38 IUPAC (1995), Protocol for the design, conduct and interpretation of method-performance studies, Pure & Applied Chem, 67, 331.

39 Gowik, P., Jülicher, B. and Uhlig, S. (1998) Multi-residue method for non-steroidal anti-inflammatory drugs in plasma using high performance liquid chromatography-photodiode-array detection. Method description and comprehensive in-house validation. J. Chromatogr., 716, 221.

2.3.Selektivitet/spesifisitet

Evnen til å skille mellom analytten og nært beslektede stoffer skal bestemmes i størst mulig grad. Interferens fra homologer, isomerer, nedbrytingsprodukter, endogene stoffer, analoge stoffer og stoffskifteprodukter av den aktuelle restmengden, av matriseforbindelser eller andre potensielt forstyrrende stoffer skal bestemmes, og metoden skal om nødvendig endres for å unngå de identifiserte interferensene. For å bestemme metodens spesifisitet skal følgende framgangsmåte benyttes:

1. Velg et antall kjemisk beslektede forbindelser eller andre stoffer som kan forekomme sammen med den aktuelle forbindelsen, og som kan forekomme i prøvene, og kontroller om de kan forstyrre analysen av målanalytten(e).
2. Analyser et passende antall representative blindprøver, for eksempel forskjellige partier eller partier fra forskjellige dyrearter (n ≥ 20) og kontroller om det foreligger interferens (signaler, topper, ionspor) i det aktuelle området hvor målanalytten forventes å eluere.
3. Representative blindprøver tilsettes en relevant konsentrasjon av stoffer som potensielt kan påvirke identifikasjonen og/eller mengdebestemmelsen av analytten, og undersøk om det tilsatte stoffet

1. kan føre til falsk identifikasjon, 2. hindrer identifikasjon av målanalytten, 3. påvirker mengdebestemmelsen merkbart.

2.4.Robusthet

Analysemetoden skal testes for å sikre at den fortsatt fungerer under forskjellige forsøksvilkår, som for eksempel omfatter andre prøvetakingsforhold og mindre endringer som kan oppstå ved rutinetesting. For prøving av metodens robusthet, bør endringene som innføres under forsøksvilkårene være små. Betydningen av disse endringene skal vurderes. Hver ytelsesegenskap skal bestemmes for alle store endringer som har vist seg å innvirke betydelig på forsøkets ytelse.

2.5.Stabilitet

Stabiliteten til kalibreringsstandarden, den matrisetilpassede eller matrisetilsatte standarden og til analytten eller matrisebestanddelene i prøven under lagring eller analyse skal bestemmes, ettersom ustabilitet kan påvirke analyseresultatene.

Vanligvis er analyttens stabilitet godt beskrevet under forskjellige lagringsvilkår. Forsøkene som utføres for å overvåke lagringsvilkårene for standarder og prøver, som utføres som en del av det normale laboratoriets akkreditering og systemet for kvalitetskontroll, kan gi de nødvendige opplysningene. Dersom det finnes stabilitetsdata for analytter i matrisen (f.eks. på grunnlag av opplysninger fra EU-referanselaboratoriene, offentliggjorte data osv.), er det ikke nødvendig for hvert laboratorium å bestemme disse dataene. En henvisning til tilgjengelige stabilitetsdata for analytter i løsninger og i matrise er imidlertid bare akseptabel dersom betingelsene er identiske.

►M2

Dersom de påkrevde holdbarhetsdataene ikke er tilgjengelige, bør de følgende metodene brukes. En isokron tilnærming[^*******] med en lagringstemperaturplan tilsvarende den i tabell 7 i dette vedlegget gjør det også mulig å bestemme analyttens potensielle ustabiliteter og å estimere passende lagringsperioder, og kan også brukes.

******* Lamberty, A., Schimmel, H. og Pauwels, J. (1998) The study of the stability of reference materials by isochronous measurements. Fres. J. Anal. Chem. 360, 359. ◄M2

2.5.1.Bestemmelse av analyttens stabilitet i løsning

1. Tilbered nye stamløsninger av analytten(e) og fortynn dem i samsvar med prøvingsinstruksjonene for å få et tilstrekkelig antall delmengder (f.eks. 40) av hver valgte konsentrasjon. Prøvene skal tilberedes av

1. løsninger av analytten som brukes til tilsetting, 2. analyttløsninger som brukes i den endelige analysen, 3. enhver annen løsning som er av interesse (f.eks. derivatiserte standarder).

1. Mål analyttinnholdet i den nylig tilberedte løsningen i samsvar med prøvingsinstruksjonene.
2. Fordel passende mengder i egnede beholdere, som merkes og lagres i samsvar med lys- og temperaturforholdene i planen i tabell 7. Lagringstiden velges under hensyn til hvilken analysepraksis som følges, ideelt sett til de første nedbrytingstegnene kan observeres under identifikasjon og/eller mengdebestemmelse. Dersom det ikke observeres noen nedbryting under stabilitetsstudien, skal lagringstiden for stabilitetsstudien være lik den maksimale lagringstiden for løsningen.
3. Beregn konsentrasjonen av analytt(er) i hver delmengde sammenlignet med konsentrasjonen av analytten i den nylig tilberedte løsningen, i samsvar med følgende formel:

$$\text{Resterende analytt }(\%)=C_{i}\cdot 100 / C_{ny}$$

Ci = konsentrasjon på gitt tidspunkt i Cny = konsentrasjon for nylaget løsning

Gjennomsnittsverdien for de fem replikatløsningene som ble lagret, skal ikke avvike mer enn 15 % fra gjennomsnittsverdien for de fem nylig tilberedte replikatløsningene. Gjennomsnittsverdien av de fem nylig tilberedte løsningene skal brukes som grunnlag for å beregne den prosentvise forskjellen.

Tabell 7 Plan for bestemmelse av analyttens stabilitet i løsning

►M2

2.5.2.Analytten(e)s stabilitet i matrise

1. Bruk naturlig forurensede prøver om mulig. Dersom det ikke finnes noen naturlig forurenset matrise, skal en matrise tilsatt analytten brukes. Dersom det finnes en aktuell naturlig forurenset matrise, skal den homogeniseres, fortrinnsvis mens matrisen fortsatt er fersk. Del matrisen i fem porsjoner, og analyser én delmengde fra hver porsjon. Dersom det ikke finnes noen naturlig forurenset matrise, brukes en liten mengde blindmatrise, som homogeniseres. Del matrisen inn i fem porsjoner. Til hver porsjon tilsettes analytt nær det aktuelle nivået, som fortrinnsvis bør være tilberedt i en liten mengde vandig løsning. Analyser én delmengde fra hver porsjon umiddelbart. Lagre porsjonene (delprøvene) av den homogeniserte naturlig forurensede matrisen eller den tilsatte blindmatrisen ved en temperatur som gjenspeiler lagringsvilkårene vedtatt av laboratoriet for en gitt kombinasjon av analytt og matrise, og bestem konsentrasjonene av analytten etter kortvarig, mellomlang og langvarig lagring (minst så lenge prøven vanligvis oppbevares i laboratoriet). Gjennomsnittsverdien av de fem delmengdene av en porsjonsenhet som ble lagret, skal ikke avvike med mer enn metodens interne reproduserbarhet fra gjennomsnittsverdien av de fem nylig tilberedte delmengdene. Gjennomsnittsverdien av de fem nylig tilberedte delmengdene skal brukes som grunnlag for å beregne den prosentvise forskjellen. Registrer lengste akseptable lagringstid og optimale lagringsvilkår. ◄M2

2.6.Beslutningsgrense for bekreftelse (CCα)

CCα skal bestemmes for bekreftelsesmetoder. CCα skal fastsettes under forhold som samsvarer med kravene til identifikasjon eller identifikasjon og mengdebestemmelse som beskrevet under «Ytelseskriterier og andre krav til analysemetoder» som fastsatt i kapittel 1.

Ved kontroll av prøvenes samsvar er det allerede tatt hensyn til kombinert standard måleusikkerhet i CCα-verdien (beslutningsgrense for bekreftelse).

1. For ikke-tillatte eller forbudte farmakologisk aktive stoffer skal CCα beregnes på følgende måte:

1. Metode 1: ved framgangsmåten med kalibreringskurve i samsvar med ISO 111843-1:1997[^40] (hvor den kalles «kritisk verdi av nettotilstandsvariabelen»). I så fall skal det brukes blindmateriale med tilsetning til og over referanseverdien for tiltak (RPA) eller laveste kalibrerte nivå (LCL) i like store trinn. Analyser prøvene. Etter identifikasjon skal signalet, dersom dette er mulig, eller den nye beregnede konsentrasjonen plottes i forhold til den tilsatte konsentrasjonen. Beslutningsgrensen er lik den tilsvarende konsentrasjonen ved skjæringspunktet på y-aksen pluss 2,33 ganger standardavviket for den interne reproduserbarheten ved skjæringspunktet. Dette gjelder bare for kvantitative bestemmelser. Beslutningsgrenser som beregnes med denne metoden, skal kontrolleres ved å analysere blindmatrise med tilsetning til den beregnede beslutningsgrensen. 2. Metode 2: ved analyse av minst 20 representative blindmaterialer per matrise for å beregne signal/støy-forholdet i det tidsintervallet der analytten forventes. Tre ganger signal/støy-forholdet kan brukes som beslutningsgrense. Dette gjelder for kvantitative og kvalitative bestemmelser. Beslutningsgrenser som beregnes med denne metoden, skal kontrolleres ved å analysere blindmatrise med tilsetning til den beregnede beslutningsgrensen. 3. Metode 3: \(\begin{align}CC\alpha = \text{laveste kalibrerte nivå (LCL)} + k(\text{ensidig}, 99 \%) \cdot \\\text{(kombinert) standard måleusikkerhet ved laveste kalibrerte nivå}\end{align}\)

For farmakologisk virksomme stoffer som ikke er godkjente eller som er forbudt, kan det avhengig av valideringsforsøket (og dets respektive frihetsgrader) være rimelig å anvende t-fordelingen, eller en k-faktor på 2,33 dersom normalfordeling (gaussisk fordeling) (ensidig, n=∞) legges til grunn.

Den interne reproduserbarheten og riktigheten er egnet til å definere (kombinert) standard måleusikkerhet, dersom den bestemmes under hensyn til alle relevante faktorer som påvirker målingen.

Metode 2 for beregning av CCα kan bare brukes til og med 1. januar 2026 for metoder som er validert før datoen for denne forordningens ikrafttredelse. For metoder som er validert etter denne forordningens ikrafttredelse, skal bare metode 1 eller 3 brukes.

1. For godkjente stoffer skal CCα beregnes på følgende måte:

1. For godkjente stoffer i matrise-/artskombinasjoner som det er fastsatt en grenseverdi for restmengder eller et høyeste tillatte innhold for:

1. Metode 1: ved framgangsmåten med kalibreringskurve i samsvar med ISO 111843-1:1997 (hvor den kalles «kritisk verdi av nettotilstandsvariabelen»). I så fall skal det brukes blindmateriale med tilsetning til og over grenseverdien for restmengder (MRL) eller høyeste tillatte innhold (ML) i like store trinn. Analyser prøvene. Etter identifikasjon skal signalet, dersom dette er mulig, eller den nye beregnede konsentrasjonen plottes i forhold til den tilsatte konsentrasjonen. Beslutningsgrensen (α = 5 %) er lik den tilsvarende konsentrasjonen ved grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold pluss 1,64 ganger standardavviket for den interne reproduserbarheten ved den tillatte grenseverdien. 2. Metode 2: \(\begin{align}CC\alpha = \text{øvre grenseverdi for restmengder (eller høyeste tillatte innhold)} + \\k(\text{ensidig}, 95 \%) \cdot \text{(kombinert) standard måleusikkerhet ved} \\\text{grenseverdien for restmengder eller høyeste tillatte innhold.}\end{align}\)

For godkjente stoffer, kan det avhengig av valideringsforsøket (og dets respektive frihetsgrader), være rimelig å anvende t-fordelingen, eller en k-faktor på 1,64 dersom normalfordeling (gaussisk fordeling) (ensidig, n=∞) legges til grunn.

Den interne reproduserbarheten og riktigheten er egnet til å definere (kombinert) standard måleusikkerhet, dersom den bestemmes under hensyn til alle relevante faktorer som påvirker målingen.

For farmakologisk virksomme stoffer der det er fastsatt en øvre grenseverdi for restmengder for summen av ulike stoffer, skal CCα av stoffet med den høyeste konsentrasjonen i prøven brukes som CCα til å vurdere summen av stoffene i den målte prøven. 2. For godkjente stoffer i matrise-/artskombinasjoner som det ikke er fastsatt øvre grenseverdier for restmengder for, skal det ikke forekomme restmengder med mindre det er foretatt en godkjent behandling i samsvar med artikkel 11 i direktiv 2001/82/EF. For godkjente stoffer som det ikke er fastsatt noen øvre grenseverdi for restmengder for, skal kaskade-grenseverdien fastsatt i henhold til Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/470[^41] brukes til å beregne CCα. Metode 1 eller 2 i avsnittet over skal anvendes, men «grenseverdi for restmengder» (MRL) viser til «0,5 ganger kaskade-grenseverdien, der målet er 0,1 ganger kaskade-grenseverdien der det er praktisk mulig».

40 ISO 11843-1:1997 Capability of detection – Part 1: Terms and definitions.

41 Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2018/470 av 21. mars 2018 om nærmere regler for den øvre grenseverdien for restmengder som skal tas i betraktning ved kontroll av næringsmidler fra dyr som er blitt behandlet i EU i henhold til artikkel 11 i direktiv 2001/82/EF (EUT L 79 av 22.3.2018, s. 16).

2.7.Påvisningsevne ved screening (CCβ)

CCβ skal bestemmes for screeningmetoder. CCβ skal fastsettes som definert under «Ytelseskriterier og andre krav til analysemetoder» som fastsatt i kapittel 1 i dette vedlegget, og i samsvar med kravene i tabell 5. Det er imidlertid ikke nødvendig å anvende alle kravene til identifikasjon (jf. 1.2.3, 1.2.4 og 1.2.5) på screeningmetoder.

1. For farmakologisk virksomme stoffer som ikke er godkjente eller som er forbudt, skal det sikres en β-feil på høyst 5 %. CCβ skal beregnes på følgende måte:

1. Metode 1: Ved framgangsmåten med kalibreringskurve i samsvar med ISO 11843-1:1997 (hvor den kalles «minste påviselige verdi av nettotilstandsvariabelen»). I så fall skal det brukes representativt blindmateriale med tilsetning til og lavere enn referanseverdien for tiltak, eller dersom ingen slik referanseverdi er fastsatt, omkring målkonsentrasjonen for screening (STC) i like store trinn. Analyser prøvene. Signalet plottes mot den tilsatte konsentrasjonen. Påvisningsevnen er lik den tilsvarende konsentrasjonen ved målkonsentrasjonen for screening pluss 1,64 ganger standardavviket for den interne reproduserbarheten for gjennomsnittet av det målte innholdet ved målkonsentrasjonen for screening. Ekstrapolering langt lavere enn laveste tilsetningsnivå (< 50 % av laveste tilsetningsnivå) skal bekreftes av forsøksdata i valideringsfasen. ►M2 2. Metode 2: Undersøkelse av blindmateriale med tilsetning på konsentrasjonsnivået til den opprinnelig valgte målkonsentrasjonen for screening. På dette konsentrasjonsnivået skal 20 blindmaterialer med tilsetning analyseres for å gi et pålitelig grunnlag for bestemmelsen. Dersom ≤ 5 % falskt negative resultater gjenstår på dette konsentrasjonsnivået, er nivået likt med metodens påvisningsevne. Dersom det oppnås > 5 % falskt negative resultater, skal den valgte målkonsentrasjonen for screening økes og undersøkelsen gjentas for å kontrollere at kravet om ≤ 5 % falskt negative resultater er oppfylt. ◄M2 3. Metode 3: \(CC\beta = STC + k(\text{ensidig}, 95\%)\cdot\text{(kombinert) standard måleusikkerhet ved eller over STC}\).

For farmakologisk virksomme stoffer som ikke er godkjente eller som er forbudt, kan det avhengig av valideringsforsøket (og dets respektive frihetsgrader), være rimelig å anvende t-fordelingen, eller en k-faktor på 1,64 dersom normalfordeling (gaussisk fordeling) (ensidig, n=∞) legges til grunn.

Den interne reproduserbarheten og riktigheten er egnet til å definere (kombinert) standard måleusikkerhet, dersom den bestemmes under hensyn til alle relevante faktorer som påvirker målingen.

1. For godkjente stoffer skal det sikres en β-feil på høyst 5 %. CCβ skal beregnes på følgende måte:

1. Metode 1: ved framgangsmåten med kalibreringskurve i samsvar med ISO 111843-1:1997 (hvor den kalles «minste påviselige verdi av nettotilstandsvariabelen»). I så fall skal det brukes representativt blindmateriale med tilsetning til og under den tillatte grensen, i like store trinn med utgangspunkt i målkonsentrasjonen for screening. Analyser prøvene og identifiser analytten(e). Beregn standardavviket for gjennomsnittet av det målte innholdet ved målkonsentrasjonen for screening.

Påvisningsevnen er lik den tilsvarende konsentrasjonen ved målkonsentrasjonen for screening pluss 1,64 ganger standardavviket for den interne reproduserbarheten for gjennomsnittet av det målte innholdet ved målkonsentrasjonen for screening. 2. Metode 2: Ved undersøkelse av blindmateriale med tilsetning til konsentrasjoner under den tillatte grensen. For hvert konsentrasjonsnivå skal 20 blindmaterialer med tilsetning analyseres for å gi et pålitelig grunnlag for bestemmelsen. I så fall er metodens påvisningsevne lik konsentrasjonsnivået der bare ≤ 5 % falske negative resultater gjenstår. 3. Metode 3: \(CC\beta = STC + k(\text{ensidig}, 95\%)\cdot\text{(kombinert) standard måleusikkerhet ved eller over STC}\).

For godkjente stoffer, kan det avhengig av valideringsforsøket (og dets respektive frihetsgrader), være rimelig å anvende t-fordelingen, eller en k-faktor på 1,64 dersom normalfordeling (gaussisk fordeling) (ensidig, n=∞) legges til grunn (enten ved kaskade-bruk eller vanlig bruk av øvre grenseverdi for restmengder)

Den interne reproduserbarheten og riktigheten er egnet til å definere (kombinert) standard måleusikkerhet, dersom den bestemmes under hensyn til alle relevante faktorer som påvirker målingen.

►M2 ◄M2

2.8.Kalibreringskurver

Når kalibreringskurver brukes til mengdebestemmelse skal

1. minst fem nivåer i fortrinnsvis like store trinn (herunder null) brukes for å lage kurven,
2. kurvens arbeidsområde beskrives,
3. kurvens matematiske formel og dataenes grad av samsvar med kurven (bestemmelseskoeffisient R2) beskrives,
4. akseptable områder for kurvens parametrer beskrives.

For kalibreringskurver basert på en standardløsning, matrisetilpassede standarder eller matrisetilsatte standarder, skal det angis akseptable områder for kalibreringskurvens parametrer som kan variere fra serie til serie.

2.9.Absolutt gjenfinning

►M2

Det er ikke nødvendig å bestemme den absolutte gjenfinningen ved metoden dersom en intern standard og/eller en matrisetilsatt kalibrering er tilgjengelig. I alle andre tilfeller skal den absolutte gjenfinningen ved metoden bestemmes. ◄M2

Når kravene til riktighet i tabell 1 er oppfylt, kan det brukes en fast korreksjonsfaktor. I motsatt fall skal gjenfinningsfaktoren for det bestemte partiet brukes. Alternativt skal framgangsmåten med standardtilsetning([^42]) eller en intern standard brukes i stedet for å bruke en korreksjonsfaktor for gjenfinning.

Den absolutte gjenfinningen skal beregnes for minst seks representative partier av matrise.

En delmengde av blankmatrise skal tilsettes analytten før ekstraksjon, og en annen delmengde av blankmatrise skal tilsettes analytten etter tilberedning av prøven ved et relevant konsentrasjonsnivå, og konsentrasjonen av analytten bestemmes.

Gjenfinningen beregnes som følger: Gjenfinning (analytt) = (signalflate matrisetilsatt standard)/(signalflate matrisetilpasset standard) × 100

2.10.Relative matrisevirkninger

Den relative matrisevirkningen skal bestemmes i alle tilfeller. Dette kan enten gjøres som del av valideringen, eller ved separate eksperimenter. Beregningen av relativ matrisevirkning skal foretas for minst 20 forskjellige blindpartier (matrise/art) i samsvar med metodens bruksområde, f.eks. forskjellige arter som skal omfattes.

Etter ekstraksjon bør blindmatrisen tilsettes analytten ved referanseverdien for tiltak, øvre grenseverdi for restmengder eller høyeste tillatte innhold, og analyseres sammen med en ren løsning av analytten.

Den relative matrisevirkningen eller matrisefaktoren (MF) beregnes på følgende måte:

$$MF \text{(standard)}=\frac{\text{peak area of MMS standard}}{\text{peak area of solution standard}}$$

$$MF \text{(IS)}=\frac{\text{peak area of MMS IS}}{\text{peak area of solution IS}}$$

$$MF \text{(standard normalisert for IS)}=\frac{\text{MF (standard)}}{\text{MF (IS)}}$$

IS: intern standard

MMS: matrisetilpasset standard

►M2

Variasjonskoeffisienten skal ikke være større enn verdiene oppført i tabell 2 i dette vedlegget for MF (standard normalisert for IS). ◄M2.

KAPITTEL 3

KVALITETSKONTROLL UNDER RUTINEANALYSER – LØPENDE VERIFISERING AV METODENES YTELSE

Kravene til sikring av kvaliteten på analyseresultatene i kapittel 7.7 i ISO/IEC 17025:2017[^43] skal være oppfylt.

►M2

Under rutineanalyser er analyse av sertifisert referansemateriale den beste måten å dokumentere metodens ytelse på. Ettersom sertifisert referansemateriale som inneholder relevante analytter ved de påkrevde konsentrasjonsnivåene, sjelden er tilgjengelig, kan også referansematerialer som leveres og karakteriseres av EURL eller laboratorier som har akkreditering i henhold til ISO/IEC 17043:2023[^44], brukes som et alternativ. Som et annet alternativ kan det brukes internt referansemateriale som kontrolleres regelmessig. ◄M2

Den løpende kontrollen av metodens ytelse under rutineanalyser bør gjennomføres på screeningstadiet og på verifikasjonsstadiet.

1. På screeningstadiet:

For hver serie (hvert parti) av analyser som utføres, skal det samtidig analyseres et sett av følgende kvalitetskontrollprøver:

1. Kontrollprøve for instrumentets systemegnethet, ideelt sett metodespesifikk. 2. Kvalitetskontrollprøver med tilsetning til en konsentrasjon som er nær målkonsentrasjonen for screening og ideelt sett er lik CCβ ved screening av godkjente farmakologisk virksomme stoffer samt av forbudte eller ikke-tillatte stoffer. 3. Negativ kontrollprøve (blindprøver), og dersom det er relevant, reagensblindprøver.

1. På verifikasjonstrinnet:

For hver serie (hvert parti) av analyser som utføres, skal det samtidig analyseres et sett av følgende kvalitetskontrollprøver:

1. Kontrollprøve for instrumentets systemegnethet, ideelt sett metodespesifikk. 2. Kvalitetskontrollprøver med tilsetning til en konsentrasjon som er nær øvre grenseverdi for restmengder eller høyeste tillatte innhold for godkjente farmakologisk virksomme stoffer eller nær referanseverdien for tiltak eller laveste kalibrerte nivå for forbudte eller ikke-tillatte stoffer (positive kontrollprøver). 3. Negativ kontrollprøve (blindprøver), og dersom det er relevant, reagensblindprøver.

Følgende rekkefølge anbefales for kvalitetskontrollprøvene: kontrollprøve for instrumentets systemegnethet, negativ kontrollprøve, prøven(e) som skal bekreftes, negativ kontrollprøve igjen og kvalitetskontrollprøve med tilsetning (positive kontrollprøver).

For kvantitative metoder med hvert parti offisielle prøver skal en kalibreringskurve analyseres og måles før eller etter de ovennevnte prøvene.

Dersom det er praktisk mulig, skal riktigheten (på grunnlag av prøver med tilsetning) av alle målanalytter i de positive kontrollprøvene vurderes ved hjelp av kvalitetskontrolldiagrammer i samsvar med kapittel 7.7 i ISO/IEC 17025:2017. Dersom dette innebærer at riktigheten bestemmes et uforholdsmessig stort antall ganger, kan antallet analytter reduseres til et antall representative analytter.

42 Mengden av tilsatt standardanalytt kan for eksempel være mellom to og fem ganger den antatte mengden analytt i prøven. Denne framgangsmåten gjør det mulig å bestemme innholdet av en analytt i en prøve under hensyn til gjenfinningen for analysemetoden.

43 ISO/IEC 17025:2017 Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse (kapittel 7.7).

44 ►M2 ISO/IEC 17043:2023 Samsvarsvurdering – Generelle krav til kvalifikasjonsprøving. ◄M2

KAPITTEL 4

UTVIDELSE AV DET VALIDERTE VIRKEOMRÅDET FOR EN TIDLIGERE VALIDERT METODE

Noen ganger er det nødvendig å utvide virkeområdet for en tidligere fullstendig validert metode. I slike tilfeller bør virkeområdet utvides på en effektiv og analytisk forsvarlig måte. Dette kan oppnås ved å foreta en validering med et redusert antall prøver (f.eks. halvere antallet prøver) sammenlignet med en fullstendig validering.

Typen av og antallet endringer som skal valideres i ett enkelt redusert valideringssystem, skal imidlertid alltid være basert på sakkyndig kunnskap og tidligere erfaringer, f.eks. vil en endring i påvisningsteknikken under alle omstendigheter kreve en fullstendig validering.

For å sikre at metoden fortsatt er gyldig, skal dens ytelse generelt overvåkes kontinuerlig og sammenlignes med de opprinnelig oppnådde valideringsparametrene. Ideelt sett er denne løpende kontrollen av metodens ytelse utformet slik at dataene som mangler for en fullstendig validering kan samles inn over tid (f.eks. med noen få datapunkter fra QC-prøver i hver analyseserie).

4.1.Utvidelser av metoder med hensyn til konsentrasjonsområder

Som følge av endringer i øvre grenseverdier for restmengder, høyeste tillatte innhold eller referanseverdier for tiltak kan det bli nødvendig å justere konsentrasjonsområdet som en metode er validert for. I slike tilfeller kan det godtas at det anvendes en redusert valideringsordning.

Kalibreringskurver for det endrede området skal utarbeides i samsvar med den validerte framgangsmåten. Forskjellige partier tilsatt ulike konsentrasjonsnivåer (jf. 2.2.1 og 2.2.2) analyseres. Riktighet, repeterbarhet og intern reproduserbarhet/intermediær presisjon bør ligge innenfor et akseptabelt område sammenlignet med den opprinnelig validerte metoden. Der det er relevant, bør det foretas en ny beregning av CCβ (screeningmetoder) og CCα (bekreftelsesmetoder).

4.2.Utvidelser av metoder med hensyn til ytterligere stoffer

Å utvide metoden til ytterligere forbindelser er som regel bare mulig for analytter med samme struktur og egenskaper som analyttene som allerede inngår i analysemetoden. I slike tilfeller kan det godtas at det anvendes en redusert valideringsordning. Det er heller ikke tillatt å avvike fra metodebeskrivelsen.

Kalibreringskurver for de ytterligere stoffene skal utarbeides i samsvar med den validerte framgangsmåten. Forskjellige partier av matrisematerialer tilsatt ulike konsentrasjonsnivåer (jf. 2.2.1 og 2.2.2) analyseres. Riktighet, repeterbarhet og intern reproduserbarhet/intermediær presisjon bør ligge innenfor et område som er sammenlignbart med de øvrige analyttene i den opprinnelig validerte metoden, og i samsvar med kravene i nr. 1.2.2. Det skal foretas en beregning av CCβ (screeningmetoder) og CCα (bekreftelsesmetoder) for de nye analyttene.

4.3.Utvidelser av metoder med hensyn til matriser/arter

Dersom nye matriser eller arter skal tas med i en allerede validert analysemetode, skal dette alltid vurderes i hvert enkelt tilfelle på grunnlag av kunnskapen som er ervervet og erfaringene som er gjort så langt med metoden og de foreløpige forsøkene for vurdering av mulige matrisevirkninger og interferens. Som regel er dette bare mulig for matriser med lignende egenskaper og for ikke-kritiske analytter (stabilitet, påvisningsevne).

Kalibreringskurver (standard eller matrise) skal utarbeides i samsvar med den validerte framgangsmåten. Forskjellige partier av matrisemateriale tilsatt ulike konsentrasjonsnivåer (jf. 2.2.1 og 2.2.2) analyseres. Riktighet, repeterbarhet og intern reproduserbarhet/intermediær presisjon bør ligge innenfor et akseptabelt område sammenlignet med den opprinnelig validerte metoden, og være i samsvar med kravene i nr. 1.2.2. Avhengig av valideringsmetoden kan det være nødvendig med en ny beregning av CCβ (screeningmetoder) eller CCα (bekreftelsesmetoder).

Dersom resultatene ikke ligger innenfor et akseptabelt intervall sammenlignet med verdiene for den opprinnelige matrisen, er det nødvendig med en ytterligere fullstendig validering for å bestemme de matrise-/artsspesifikke ytelsesparametrene.

I tilfeller der øvre grenseverdier for restmengder for et bestemt stoff varierer for visse matriser, vil det være mest sannsynlig være vanskelig å tilpasse metodens virkeområde til den ytterligere matrisen/arten og konsentrasjonen, ettersom det i dette tilfellet må tas hensyn til to endringer. I slike tilfeller anbefales fullstendig validering.

VEDLEGG II

FRAMGANGSMÅTER FOR PRØVETAKING OG OFFISIELL BEHANDLING AV PRØVER

►M4

1.Prøvemengde

Det minste prøveantallet skal være fastsatt i det nasjonale kontrollprogrammet for restmengder. Det minste prøveantallet skal være tilstrekkelig til at de godkjente laboratoriene kan gjennomføre de analysemetodene som er nødvendige for å fullføre screeningen og de bekreftende analysene.

Særlig for fjørfe, akvakultur, kaniner, oppdrettsvilt, krypdyr og insekter består en prøve av ett eller flere dyr, avhengig av kravene til analysemetodene. For egg skal prøveantallet være minst 12 egg, avhengig av hvilke analysemetoder som er brukt. For strutseegg er prøvestørrelsen imidlertid ett egg.

Dersom det er nødvendig å analysere flere stoffkategorier i én prøve med forskjellige analysemetoder, skal prøveomfanget økes tilsvarende. ◄M4

2.Inndeling i delprøver

Med mindre det er teknisk umulig eller ikke påkrevd i henhold til nasjonal lovgivning, skal hver prøve deles i minst to tilsvarende delprøver som hver muliggjør en fullstendig analyse. Oppdelingen kan foretas på prøvetakingsstedet eller i laboratoriet.

3.Sporbarhet

Hver prøve skal tas på en slik måte at det alltid er mulig å spore den tilbake til opprinnelsesenheten samt til dyrepartiet eller det enkelte dyret der dette er relevant. Når det gjelder melk kan prøvene, etter medlemsstatens valg, tas på ett av følgende steder:

1. Fra oppsamlingstanken på driftsenheten.
2. På meieriet, før melken avleveres.

4.Prøvebeholdere

Prøvene skal tas i egnede beholdere for å sikre prøvens integritet og sporbarhet. Beholderne skal særlig hindre utskifting, krysskontaminering og nedbryting. Beholderne skal forsegles offisielt.

5.Prøvetakingsrapport

Det skal utarbeides en rapport etter hver prøvetaking.

Inspektøren skal minst samle inn følgende opplysninger i prøvetakingsrapporten:

1. Vedkommende myndighets adresse.
2. Inspektørens navn eller identifikasjonskode.
3. Prøvens offisielle kodenummer.
4. Prøvetakingsdato.
5. Navn på og adresse til den driftsansvarlige som er ansvarlig for dyrene eller de animalske produktene.
6. Navn på og adresse til dyrets opprinnelsesenhet (ved prøvetaking i driftsenheten).
7. Anleggets/slakteriets registreringsnummer.
8. Identifikasjon av dyret eller produktet.
9. Dyreart.
10. Prøvematrise.
11. Dersom det er relevant, medisinering i løpet av de siste fire ukene før prøvetaking (ved prøvetaking på driftsenheten).
12. Stoffer eller stoffgrupper som skal undersøkes.
13. Særlige merknader.

Avhengig av prøvetakingsprosedyren skal det framlegges papirkopier eller elektroniske kopier av rapporten. Prøvetakingsrapporten og kopiene av den skal fylles ut på en måte som sikrer at de er ekte og har rettslig gyldighet, noe som kan kreve at disse dokumentene undertegnes av inspektøren. Ved prøvetaking på driftsenheten kan den driftsansvarlige eller dennes stedfortreder oppfordres til å undertegne den originale prøvetakingsrapporten.

Vedkommende myndighet beholder originaleksemplaret av prøvetakingsrapporten, og skal garantere at uvedkommende ikke kan få tilgang til denne opprinnelige rapporten.

Om nødvendig kan den driftsansvarlige eller eieren av virksomheten underrettes om prøvetakingen.

6.Prøvetakingsrapport til laboratoriet

Prøvetakingsrapporten for laboratoriet opprettet av de vedkommende myndighetene skal være i samsvar med kravene fastsatt i kapittel 7 i ISO/IEC 17025:2017[^45], og skal inneholde minst følgende opplysninger:

1. Vedkommende myndighets eller organs adresse.
2. Inspektørens navn eller identifikasjonskode.
3. Prøvens offisielle kodenummer.
4. Prøvetakingsdato.
5. Dyreart.
6. Prøvematrise.
7. Stoffer eller stoffgrupper som skal undersøkes.
8. Særlige merknader.

Laboratoriets prøvetakingsrapport skal følge prøven når den sendes til laboratoriet.

45 ISO/IEC 17025:2017 Generelle krav til prøvings- og kalibreringslaboratoriers kompetanse (kapittel 7.7).

7.Transport og lagring

I kontrollprogrammene for restmengder skal det angis hvilke lagrings- og transportvilkår som er hensiktsmessige for hver kombinasjon av analytt og matrise, for å sikre analyttens stabilitet og prøvens integritet. Transporttiden skal være så kort som mulig, og temperaturen under transport skal være tilstrekkelig til å sikre analyttens stabilitet.

Det skal rettes særlig oppmerksomhet mot transportkasser, temperatur og leveringstider til det ansvarlige laboratoriet.

Dersom kravene i kontrollprogrammet ikke oppfylles, skal laboratoriet umiddelbart underrette vedkommende myndighet om dette.