Denne forskrift gjelder egenbetaling fra kommunen for opphold i institusjon, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav b jf. § 10-17 og § 10-21.
Endret ved forskrifter 13 des 2013 nr. 1588 (i kraft 1 jan 2014), 15 des 2022 nr. 2258 (i kraft 1 jan 2023).
Barne-, ungdoms- og familieetaten kan kreve egenbetaling fra kommunen for opphold i institusjoner som nevnt i § 1.
Endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1588 (i kraft 1 jan 2014).
Egenbetalingen gjelder delvis dekning av oppholdsutgiftene. Oppholdsutgiftene omfatter kost, losji, klær, lommepenger, fritidskostnader, ferieturer, hjemreiser og lignende.
Endret ved forskrift 13 des 2013 nr. 1588 (i kraft 1 jan 2014).
Satsene for egenbetalingen fastsettes og reguleres i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet.
Kommunen betaler én sats for hvert barn som har plass i institusjon.
Ved opphold i senter for foreldre og barn betaler kommunen en sats for én foresatt og ett barn. Ut over dette betaler kommunen halv sats per person.
Hvis klienten fører egen husholdning i institusjonen eller er under tilbakeføring til kommunen, kan det fastsettes særlige satser.
Det kan også fastsettes særlige satser for enslige mindreårige og flyktninger.
Egenbetalingsplikten løper fra innskrivningsdato til utskrivningsdato, med kvartalsvise terminer som innbetales etterskuddsvis.
Endret ved forskrifter 13 des 2013 nr. 1588 (i kraft 1 jan 2014), 15 des 2022 nr. 2258 (i kraft 1 jan 2023), 22 des 2025 nr. 2866 (i kraft 1 jan 2026).
Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2004.
Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 21. desember 1992 nr. 1247 om fylkeskommunens rett til å kreve refusjon fra kommunen for opphold i institusjon.
Inneholder data under Norsk lisens for offentlige data (NLOD 2.0), tilgjengeliggjort av Lovdata. Informasjonen er transformert og strukturert av Lovspor og gjengis ikke i sin opprinnelige form. Lovspor er ikke offisiell kunngjøringskilde. Lisenstekst.