Reglene om anerkjennelse og fullbyrding gjelder ikke:
Når grunnlaget for avgjørsmyndighetens kompetanse utelukkende er ett eller flere av følgende forhold, med mindre saksøkte har innlatt seg på sakens realitet uten å ta forbehold:
1. at saksøkte hadde en formuegjenstand i opphavsstaten, såframt saken ikke gjelder et krav som angår formuegjenstanden eller som den var stilt som sikkerhet for,
2. at stevningen ble forkynt for saksøkte under hans midlertidige opphold i opphavsstaten,
3. en vernetingsavtale som ikke fyller kravene i tvisteloven § 4-6, såframt avgjørelsen gjelder en saksøkt som på avtaletidspunktet hadde alminnelig verneting i Norge og framleis har det.
Avgjørelse som i første instans er truffet mot en uteblitt saksøkt, når pålegg om å svare i saken er forkynt bare ved offentlig kunngjøring. Det samme gjelder avgjørelse i høyere instans, når saksøkte er uteblitt i alle instanser, og pålegg som nevnt ikke i noen instans er forkynt på annen måte enn ved offentlig kunngjøring. For så vidt angår avgjørelse som er nevnt i § 7 første ledd bokstav e, gjelder unntaket bare for avgjørelse om gjenlevende ektefelles eller de enkelte arvingers ansvar for arvelaterens gjeld.
Avgjørelse av samme krav som det allerede står søksmål om mellom de samme parter for norsk domstol eller for domstol i annen nordisk stat, såframt dette søksmål er reist først og kan føre til avgjørelse som kan få bindende virkning i Norge etter denne lov.
Avgjørelse eller forlik om krav som domstol i en annen stat enn opphavsstaten på grunn av tvistgjenstandens art har enekompetanse til å avgjøre.
Avgjørelse eller forlik for så vidt anerkjennelse eller fullbyrding ville virke åpenbart støtende på norsk rettsorden.
Inneholder data under Norsk lisens for offentlige data (NLOD 2.0), tilgjengeliggjort av Lovdata. Informasjonen er transformert og strukturert av Lovspor og gjengis ikke i sin opprinnelige form. Lovspor er ikke offisiell kunngjøringskilde. Lisenstekst.