§ 20

1. Når en person i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for en straffbar handling som kan begrunne utlevering etter denne lov, kan tvangsmidler etter straffeprosessloven kapitler 14, 15, 15 a, 16, 16 a, 16 b og 16 d, samt båndlegging etter politiloven § 17 g, anvendes overfor ham i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket, såframt kompetent myndighet i den fremmede stat ber om det før utleveringsbegjæring er framsatt. Det samme gjelder når vedkommende i den fremmede stat er etterlyst for lovbruddet. Om oppnevning av forsvarer gjelder straffeprosessloven §§ 96 flg. tilsvarende. Rettens kjennelse om bruk av tvangsmidler kan ankes etter reglene i straffeprosessloven kapittel 26. Straffeprosessloven § 186 første ledd gjelder tilsvarende.
2. Om beslutning om bruk av tvangsmidler etter første ledd skal det uten opphold gis underretning til departementet. Departementet kan bestemme at bruken av tvangsmidler skal opphøre dersom det antar at det ikke er grunn til utlevering. Dersom slik beslutning ikke treffes uten opphold, skal departementet straks sørge for at den fremmede stat blir underrettet om beslutningen om bruk av tvangsmiddel, og om at beslutningen vil bli opphevd dersom begjæring om utlevering ikke mottas så snart som mulig. Er begjæring om utlevering ikke mottatt innen 4 uker etter at underretning ble sendt, kan tvangsmiddel ikke lenger nyttes. I særlige tilfelle kan retten forlenge denne frist.

Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 28 juni 2002 nr. 54, 17 juni 2005 nr. 90 (ikr. 1 jan 2008 iflg. res. 26 jan 2007 nr. 88, endring endret ved lov 26 jan 2007 nr. 3), 21 juni 2019 nr. 50 (ikr. 1 juli 2019 iflg. res. 21 juni 2019 nr. 779). Endres ved lov 19 juni 2026 nr. 49 (i kraft 1 okt 2026 iflg. res. 19 juni 2026 nr. 1135).